Et vitnesbyrd om Guds kjærlighet, trofasthet og helbredende kraft, og noen ord om den praktiske konsekvensen av våre bønner for Israel.

Mitt vitnesbyrd

Derfor skal du vite at Herren din Gud, han er Gud, den trofaste Gud, som holder sin pakt og viser miskunnhet i 1000 slektsledd mot dem som elsker ham og holder hans bud.

5 Mos 7:9

Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.

Heb 13:8

"Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier", sier Herren. "For som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker".

Jes 55:8-9

Dette er den frimodige tillit vi har til ham, at om vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss. Hvis vi vet at han hører oss, uansett hva vi ber om, så vet vi også at vi har fått oppfylt de bønnene vi har bedt til ham.

1 Joh 5:14-15

Mine fysiske problemer og min helbredelses-vandring i den senere tid har overbevist meg om at vi kan ikke sette Gud i en bås. For de av dere som ikke vet hva jeg har gått igjennom, vil jeg kort berette hva som har skjedd.

Noen dager etter at jeg kom hjem fra en tjenestereise til Tyskland og Skottland for IFI (Internasjonale Venner av Israel), sviktet bena mine og jeg fikk intense smerter. Legene jeg oppsøkte var bekymret for at jeg hadde fått blodpropp i leggene på grunn av flyreisen. Jeg visste at det ikke var det, fordi jeg ikke pleier å sitte stille i setet når jeg flyr, men jeg vandrer litt rundt.

Da smertene ikke ga seg og det til og med var vanskelig å stå, dro jeg til akuttmottaket på sykehuset. Der tok de i løpet av noen timer en mengde røntgenbilder og en rekke skanninger av kroppen min (MR og CT). Diagnosen var "spinal stenosis", innsnevringer i ryggraden som forårsaker trykk på nervene i ryggsøylen. Nervene ned til bena hadde blitt kvalt (det vas slik kirurgen forklarte det). Et av problemene i høyre ben var en "livløs fot".

Jeg ble operert 6. juli, for litt over 4 måneder siden, men selv om jeg langt fra er fullstendig rehabilitert, føler jeg at jeg allerede har fått tilbake 2 år med forverring. Min "livløse fot" er borte og jeg er ved å få tilbake den førligheten jeg hadde mistet de senere årene, selv om min manglende utholdenhet fremdeles er et problem.

Da spørsmålet om kirurgi dukket opp, stilte Hanna, min kone, 2 spørsmål: Er det nødvendig å operere, og hva med kikkhull-operasjon? Kirurgen avviste litt hånlig kikkhull-operasjon og sa at det gjør han ikke lenger. Han skjærer bare opp ryggen.

Da jeg ba Herren om råd, sa han at jeg skulle opereres, og at denne kirurgen skulle gjøre det. Legen sendte meg hjem for en uke for å få de smertestillende stoffene ut av kroppen og fastsatte en dato for operasjonen. Tydeligvis hadde de problemer på operasjonssalen med å få meg til å falle i søvn, og de måtte gi meg bedøvelse 3 ganger før de kunne operere ryggen.

Dagen etter var jeg smertefri og kunne til og med gå ut av sengen. Men neste dag var de intense smertene tilbake i leggene. De tok en ny MR og kirurgen sa at da han så på bildene, var alt han så i ryggraden svart. Han sa det var en massiv blodansamling og beordret en ny operasjon for å stoppe blødningen og rense ryggsøylen igjen.

Mens han snakket ba jeg igjen Herren om råd, og denne gang sa han at han selv ville ta seg av blødningen. Jeg ba kirurgen om å utsette spørsmålet om operasjon til neste dag. Jeg fortalte ham at jeg ønsket å be over det, og han sa at det ville kreve et mirakel hvis blødningen skulle stoppe og alt blodet skulle forsvinne av seg selv. Han ba meg be om et stort mirakel. Dagen etter var jeg svak, men jeg hadde ikke smerter i bena og 6 dager senere ble jeg utskrevet for å få etterbehandling.

Det var meningen at Hanna skulle reise til USA i juli, men hun utsatt turen på grunn av min operasjon. Jeg oppmuntret henne til å dra i august, men hun var bekymret for at jeg skulle være alene, selv om jeg ikke var bekymret. En amerikansk bror tilbød seg å være hos meg, men jeg følte at Herren ikke ga meg fred for det.

En stund før Hanna skulle reise fikk vi høre at sønnen til gamle venner av oss var i Israel og skulle arbeide som volontør ved et hospital i Jerusalem. Da jeg traff ham, forsto jeg at han var Gud løsning for meg. Muligheten for at han kunne bo hos oss var også Guds løsning for ham. Han er en tysk-utdannet og godkjent fysioterapeut, og siden har han bodd hos oss. Vi samarbeider nesten hver dag og dette er også Guds godhet, som jeg er takknemlig for.

Noen måneder før alt dette, da jeg ba for den kommende misjonsreisen, fikk jeg høre fra Herren at "han var ikke ferdig med meg ennå og at jeg fremdeles hadde ting å gjøre". Det var oppmuntrende ord, fordi min fysiske tilstand hadde forverret seg en tid og fremtiden så trist ut.

Fra denne erfaringen har jeg lært en lekse som jeg håper vil være nyttig også for deg:

Gud har våre liv i sine hender og han er fullt ut i stand til å kommunisere med oss, hvis vi er villige til å høre hva han har å si.

Gud er trofast mot oss og er i stand til å føre oss igjennom enhver vanskelighet.

I mitt tilfelle ledet han meg til å bli operert og så til ikke å operere andre gang, men stole på at han ville helbrede meg fullkommet. Den samme legen, det samme sykehuset, det samme problemet på samme sted. Først brukte Herren kirurgens dyktighet og andre gang gjorde han alt selv.

Gud er Gud og vi kan ikke sette ham i en bås; ikke en selvlaget bås, heller ikke i en bås andre har laget.

Jeg er svært takknemlig for mine brødre og søstre verden over som har bedt for meg – for min helbredelse og for at jeg skulle være i stand til å høre fra Herren og ta de rette beslutningene.

Konsekvensene av våre bønner

Følgende skriftsteder uttrykker noen av Guds kjennetegn som er relevante i dette budskapet:

Dette er den frimodige tillit vi har til ham, at om vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss. Hvis vi vet at han hører oss, uansett hva vi ber om, så vet vi også at vi har fått oppfylt de bønnene vi har bedt til ham.

1 Joh 5:14-15

Herren er en stridsmann, Herren er hans navn.

2 Mos 15:3

Herren skal gå ut som en helt. Han vekker sin nidkjærhet som en stridsmann. Han skal rope, ja, rope høyt. Han viser sin makt over sine fiender.

Jes 42:13

Jeg så da han åpnet det sjette seglet, og se, det ble et stort jordskjelv. Solen ble svart som sekkestrie av hår, og månen ble som blod. Stjernene på himmelen falt ned på jorden, som et fikentre som mister sine siste fikener når det blir ristet av en kraftig vind. Så trakk himmelen seg sammen som når en bokrull blir rullet igjen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet fra sitt sted. Kongene på jorden, de store menn, de rike menn, hærførerne, de mektige menn, hver slave og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. De sier til fjellene og klippene: "Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå?

Åp 6:12-17

I samme stund kom det et stort jordskjelv, og tiendedelen av byen falt. I jordskjelvet ble 7000 mennesker drept, og de andre ble fylt av frykt og ga himmelens Gud ære.

Åp 11:13

De av dere som i lengre tid har lest the Sound of the Shofar og IFI's Friday Prayer Points, vet at vi tror at Iran er en eksistensiell trussel for Israel, og at vi ber i overensstemmelse med det.

En av de strategiene vi har brukt i minst 5 år er å foreslå for Herren at han bruker jordskjelv for å ødelegge Irans kjernefysiske anlegg. Dette kom jeg til å tenke på søndag kveld, den 12.november, da et jordskjelv med en styrke på 7,3 rammet grenseområdet mellom Irak og Iran. Det er i dette område som også den iranske tungtvanns-reaktoren "Arak" ligger, den som produserer plutonium – hovedkomponenten til den kjernefysiske bomben. Ut fra det som er skrevet er 530 mennesker drept og over 6 700 er skadet, mens ti tusener er uten tak over hodet.

Hvordan forholder vi oss til dette "naturens lune", som er på linje med det vi har bedt Gud å gjøre? Vi kan ikke vite om det var et svar på våre bønner; ikke før vi kommer til himmelen og han kan fortelle oss det. (Han kan jo fortelle oss det tidligere, men jeg har ennå ikke hørt noe fra ham angående dette.) Og husk at når vi har bedt slik, har vi bare antydet at Gud suverent kan gripe inn på den måten. Vi forteller ikke Gud hva han skal gjøre og vi krever ikke på noen måte at han skal besvare våre bønner.

Plutselig er det et mulig svar på våre bønner, som har drept hundrevis av mennesker. Hvordan forholder vi oss til det? Hver av oss må få svaret fra Herren, men dette er min forståelse og min innstilling:

Vi tror alle at tilbakekomsten av det jødiske folk til Israels land og gjenopprettelsen av Israel som nasjon er et resultat av Guds løfter og profetier som vi finner i Bibelen. Herren kunne ha valgt å bringe Israel tilbake i fred og ro, uten blodsutgytelse, men det skjedde ikke.

Jeg tror at de fleste av dere vil være enige med meg om at Esek 37:1-14, "De tørre bein i dalen", taler om Holocaust og den nasjonale og åndelige gjenopprettelsen av Israel som skjedde gjennom det. Selv om disse versene taler om en stor nedslakting av det jødiske folk, tror jeg ikke at Herren hadde over 6 millioner døde jøder i tankene da Esekiel skrev ned disse versene. Vi har en fri vilje, som er gitt oss av Gud, og jeg tror at på et visst tidspunkt (for å si det på en menneskelig måte) var Gud lei av den grusomme slaktingen og sa: "NOK!", og da stoppet det. (Det er en spenning, ikke en motsetning, mellom Guds forhåndskjennskap og den frie viljen han har gitt oss.)

Og så var det begynnelsen av den betydningsfulle tilbakevendingen av det jødiske folk til Landet i 1880-årene. Ønsket de arabiske beboerne jødene velkommen? De ble tiltrukket av den moderne medisin og industri, av landbruket og utdannelsen som disse europeiske jødene bragte med seg, men de hatet dem som bragte modernitetene til Landet.

Siden opprettelsen i 1948 har staten Israel kjempet i 8 erkjente kriger, 2 palestinske intifadaer (opprør) og en rekke væpnede konflikter med araberne i grenseområdene, og vi ser ennå ikke slutten på disse kampene. (Hvis du ikke mottar IFI's Friday Prayer Points og ønsker dem, gå til vår web-side: www.ifi.org.il og bestill dem, og du vil hver uke bli informert om stillingen på Golan og i Gaza og det øvrige vi ber over.)

Vi lever i en u-frelst verden og krig, blodsutgytelse og "naturlige" katastrofer kan være redskaper for Guds dom. Det er en bibelsk kjensgjerning gjennom tidene frem til Herrens gjenkomst.

Jeg ble minnet om Rees Howells bønner under 2.verdenskrig. Han og hans bønnegruppe ba om at Tyskland skulle invadere Sovjetunionen, fordi han trodde at dette var et ledd i seieren over Nazi Tyskland, slik at Palestina kunne bli reddet og jødene kunne komme hjem. Det er klart at han visste at en invasjon ville resultere i millioner av døde! Men han var berørt av Gud på grunn av hans profetiske ord om jødenes tilbakekomst og Herrens gjenkomst til Landet.

Med hensyn til faren for at det tyske hæren skulle erobre Palestina under fremrykkingen mot Alexandria i Egypt, skriver forfatteren av boken "Rees Howell's Intercessor": Dette var virkelig en av de tyngste bønne-byrdene ved Universitetet, fordi Gud for lenge siden hadde åpenbart for dem at dette ikke bare var en europeisk krig, men at gjennom den, "i Guds besluttende og forutvitende råd", ville jødene vende tilbake til Palestina; evangeliet ville gå ut til hele skapningen, og Frelseren ville kunne komme tilbake … . 4. juli 1942 sa Mr. Howells: "Hvis ikke Gud griper inn for Palestina, vil det ikke bli trygt for jødene der. Dette bibelske landområdet må bli beskyttet, fordi det er til dette området Frelseren vil komme tilbake. Hvis jeg kunne velge i dag, ville jeg si til Gud: 'Ta alt jeg har, men bevar Palestina.'"

Rees Howells visste at Herren ville komme tilbake til Oljeberget – til Jerusalem. Han visste at det jødiske folk ville komme hjem og at nasjonen Israel ville bli gjenfødt. Han slo seg ikke til ro med denne kunnskapen; han og hans team kjempet i bønn inntil han kunne si at deres bønner var fullført. I boken står det ikke noe om hvordan han ba angående de millionene som kom til å dø for å oppfylle Guds ord og besvare de bønnene som han selv skulle be og lede andre til å be.

Selv om jeg ikke tror at Israel igjen vil bli ødelagt, er det ikke noen forsikring i Bibelen om at Israel ikke vil bli angrepet med kjernefysiske våpen. Når Irans ledere gang på gang roper ut at Israel vil bli ødelagt, tror jeg de uttrykker hva deres hjerter ønsker og deres militære planer. Jeg tror også at hvis/når Iran får bomben, vil vi være et av deres første mål. For å forhindre at det skal skje, ber jeg at Gud, som plasserte Iran på et av verdens største jordskjelvområder, igjen skal åpne jordskorpen og sluke disse demoniske anleggene.

Jeg ber også om at hvis Gud ikke ønsker å gjøre dette i sin allmakt, må Israel velge det rette tidspunkt og ha mot og kraft til å gjøre det militært. I begge tilfeller vil mange uskyldige dø, og jeg ber om at Gud vil ha barmhjertighet med dem.

Akkurat nå er vi i høyeste beredskap ved grensen til Gaza. De fleste militære eksperter i verden sier at krig med Hizbollah i Libanon ikke er et spørsmål om "hvis", men om "når". Ettersom den syriske borgerkrigen nå stilner, bygger Iran og Hizbollah baser nær grensen til Israel på Golan. Det er å krysse Israels fastsatte røde linje i Syria og jeg ber om at Israel ikke venter med å angripe, men kommer dem i forkjøpet og angriper først.

Dette er "liv og død"-virkeligheten for gjenopprettelsen av Israel i forberedelsene for Herrens gjenkomst. Vi må trofast be for det Herren legger på vårt hjerte. Vi må tenke over hva svaret på våre bønner vil koste av uskyldige menneskeliv, men hvis Gud gir oss denne bønnebyrden, hvordan kan vi sensurere det han må gjøre for å besvare bønnene?

Vi lever i kritiske tider og Gud kaller oss til å være et radikalt folk som forstår det profetiske imperativ og den praktiske utøvelsen av hans Ord.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred

4 Mos 6:24-26

Jerusalem, 15. november 2017, Eliyahu Ben-Haim

Oversetter: Ragnar Hasting

P.S. IFIs 34. årlige Internasjonale bønnekonferanse i Jerusalem arrangeres 22. – 29. januar 2018 med en etterfølgende bønnetur 29. januar – 3. februar.

Detaljer finnes på IFIs webside.