Hilsen fra Sion

Gud er sionist! … en glede for hele jorden er Sions berg … den store Kongens by. (Salme 48:2b; Matt. 5:35); Herren elsker Sions porter framfor alle Jacobs boliger, (Salme 87:2, 76:68,132:13); For Herrens vrede er over alle folkeslagene … For det er en hevnens dag fra Herren, et gjengjeldelsens år for Sions sak. (Jes. 34:2a, 8, 31,4, Joel 3:16-17). For Sions skyld vil jeg ikke tie, for Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille, før hennes rettferdighet går fram som en stråleglans og hennes frelse som en brennende fakkel. (Jes.62,1). Med stor nidkjærhet er jeg nidkjær for Jerusalem og Sion (Sak.1,14b, 8,2).

Siden Gud ikke skammer seg over å være sionist, skulle vi heller ikke gjøre det, vi som er kalt ved Hans navn.

<q class="scripture">Hvis grunnvollen er ødelagt, hva har de rettferdige gjort?</q>

Den alternative lesing av salme 11:3 på hebraisk sier mye om Vestens press på å dele Guds land. Mange kirker ønsker å være ”politisk” korrekte og har ikke advart sine land om de straffedommer Gud har lovet vil komme over de som gjør dette. (Es. 35:12-15; Joel 3; 1-2, Sak. 12:9).

Amerikas status som supermakt kan snart være over. Helt siden president Bush sr. tvang Israel til ”freds”konferansen i Madrid, har alvorlige dommer i stadig økende grad falt over vårt fødeland. Det ser ut som om Gud har fjernet sin tilbakeholdende hånd, og tillatt USA fritt å følge sitt ”kjøtt”. (Rom. 1:24-32) Uavhengig av hvem som blir valgt, den selvvalgte blindhet og mangel på bønn for Israel i amerikanske kirker lover ikke godt for USA.

I første mosebok 12:3 truer Gud dem som forbanner Israel. Å ”forbanne” Israel betyr å rakke ned på, å vanære, å snakke sint om eller å svekke. Troende forteller ofte Chuck at de snakker om Israel til de eldste i menighetene sine, men de eldste nekter å tale sannheten offentlig – ikke fordi de ikke forstår det – men fordi de ikke vil skape splittelse og strid i sin egen kirke. Så de ignorerer eller minimerer hvordan Gud gjenoppretter Israel for sin herlighet. I 2017 er det 500 år siden reformasjonen. Hvordan hadde det gått hvis de tidligere reformatorene hadde grepet sannheten i Guds Ord, men pga. menneskefrykt og frykt for splittelse og strid i sine kirker, har de ikke sagt noe? Herren Gud taler! Hvem må ikke da profetere? (Amos 3:8).

Ord fra Herren

På IFI sin bønnekonferanse i Skottland i 2010 sa Herren dette gjennom Chuck: ” Å tro at jeg oppretter Israel i dag, er ikke lenger noe tema for Mitt Legeme. Enten vil Mitt Legeme støtte det jeg gjør med hele sitt hjerte og sjel (Jer. 32, 41-42) eller de vil finne ut at de driver lenger og lenger bort fra meg av forførende lærer. Tiden er kort. I dag om du hører min røst, forherd ikke ditt hjerte. Stå med meg og vær vitne til at jeg våker over mitt Ord og fullfører det” (Jer. 1:12).

På IFI sin bønnekonferanse i Jerusalem, fikk Chuck dette: ” Jeg har sagt at jeg ennå en gang vil ryste himmel og jord (Hag. 2:6; Hebr. 12:26) Denne tiden er nå. Jeg ryster alt som kan rystes – i nasjonene og i deres liv – slik at det som blir igjen, er av Meg.

”Hvorfor skulle det overraske deg at ting skjer raskere og mer intensivt? Har jeg ikke sagt at enden kommer som når en kvinne føder – at fødselsveene kommer tettere med økende smerte – til barn blir født? Slik er det også – inntil min Sønn kommer tilbake.

Derfor, ta din tilflukt til Meg, for Herrens navn er et sterkt tårn, Den rettferdige springer til det og er trygg. (Ordspr. 18,10)”

”Navn” i hebraisk tenkning betyr ”vesentlig natur”. Det verset oppmuntrer oss om at Gud er – trofast, troverdig, har all makt, allvitende etc., dette er vår beskyttelse, og siden Han aldri forandrer seg (Mal, 3:6), kan vi stole på Ham uansett hva han gjør eller ikke gjør.

Hvorfor Bibi tenker som han gjør

Advokat Dan Illouz, tidligere rådgiver for koalisjonen i Knesset, og juridisk rådgiver i det israelske utenriksdepartementet, gir oss et innblikk i den israelske statsminister Bibi Netanyahus verdenssyn som har ført ham på kollisjonskurs med verdens ledere og hvorfor Bibi står for det han mener er avgjørende og definerende. Han har kritisert USA sin president Barack Obama ”for å snakke om en tilbaketrekking til 1967-grensene” og han fortsetter å konfrontere Vesten med den iranske atomvåpenavtalen.

Noen ser på ham som ”en opportunistisk politiker som er mer interessert i sin egen politiske framtid enn framtiden til den frie verden”, men de tar feil og er urettferdige, og når man forstår hans syn på verden, blir hans handlinger forståelige.

Hans perspektiv er grunnlagt på to utfyllende verdier: ”hans fars dype skepsis og amerikansk konservativ filosofi.” Professor Benzion Netanyahu hadde stor innflytelse på sin sønn. Han ”forsket i inkvisisjonen og var Ze’ev Jabotinsky (grunnlegger av Revidert Sionisme) sin sekretær og en framstående akademiker under holocaust-tiden.” Hans innsikt i historie og løpende hendelser i sin tid ga ”ham et svært skeptisk syn”.

Han så ”at den jødiske lidelsen under inkvisisjonen ikke bare ble forårsaket av antisemittiske ledere, men også av jødenes egen utopiske drøm om sin situasjon”. Deres bekvemelighet gjorde dem blinde for fare. Han kalte dette ”jødisk selvbedrag” og kritiserte jødene i Europa som ikke var på vakt da nazistene kom til makten. (Vi tror han ville ha tenkt det samme om jødene i Europa i dag).

Han koblet med ”Revidert Sionisme” som senere ble til Likud, og som ikke hadde som mål å skape ”en ny jøde”, men å gjøre ”jødene sterkere ved å lære dem å forsvare seg selv som en nasjon”. Bibi’s avvisning av ”et utopisk syn” får ham til å argumentere ”mot de gode intensjonene” til palestinerne, og til å fokusere på Israels ”behov for forsvar” i enhver fredsavtale. Han forstår at PA sin president Abbas ” ikke er til å stole på”, og selv om han skulle være det, ”hvem vet hvem som vil overta for ham?”

Dette forklarer også hvordan han ser på avtalen med Iran. ”Så lenge den bare er delvis avhengig av godviljen til de iranske lederne,” som roper om Israels utslettelse og støtter terroristgrupper som angriper Israel, ser han den som så enormt farlig; at han motsetter seg den med alle midler. Igjen ”det utopiske verdenssynet omfavnet” av Vesten, ledet av Obama, og som han ser på som ”en eksistensiell fare for Israel”.

Etter å ha bodd i USA en del av sitt liv, utviklet Bibi en sterk kobling til ”den amerikanske konservative politiske bevegelsen” der forkjemperne også avviste et utopisk verdenssyn. Som William Buckley en gang skrev: En konservativ er en som står imot historien og skriker ”stopp”, på en tid når ingen andre er tilbøyelig til å gjøre det, eller som har mye overbærenhet med dem som gjør det.”

Dette er rollen som Netanyahu har tatt, både ved hastverket med å lage en avtale med Iran og under Osloavtalen, mens verden var ”hypnotisert av løftet om en utopisk fred” ropte han ”stopp”. Noen få år senere ble sannheten om erketerroristen Arafat avslørt og verden visste at Bibi hadde hatt rett.

Obama sa at Bibi’s motstand mot en ”utopisk visjon” er hovedforskjellen mellom dem. Intervjuet i israelsk TV for et år siden, kritiserte han Bibi på en høflig måte. ”Vi prøver alltid å balansere mellom en politikk av håp og en politikk av frykt . Og gitt den utrolige uro og det kaos som finner sted i Midt-Østen”, oppveksten av den islamske staten (IS), det antisemittiske og anti-israelske holdningen i den arabiske verden, raketter fra Gaza, styrkingen av Hizbollah – alt dette, forsvarliggjør at Israel er bekymret, primært for sikkerheten, noe Bibi har ansvaret for. Så i dag, krever denne politikken og denne frykten respons fra regjeringen. Jeg forstår det. Men …”

Illouz sier ”historien har vist oss at klokskap er den rette veien å gå, mens utopiske prosjekter ofte ender i katastrofe.” Og mens han blir kritisert i dag, for noe som mange ser på som en positiv forandring, har historien en vane med å huske disse personene som de eneste som sto imot katastrofale feil … Det er bare logisk å konkludere med at dette er hvordan Netanyahu vil bli husket.” (Understanding Netanyahu’s syn,” D. Illouz, JP OP-ed, 13.april 2016)

Og hva er president Obama sitt verdenssyn?

Boaz Bismuth sa at hvis vi returnerte til det 14 århundre, da byllepesten raste over jorden, eller det tidlig 20nde århundre, da hudfarge bestemte din skjebne, da vil vi se hvor velsignet vi er vi som lever i dag. I det som Obama, i april, kalte ”den mest fredelige æra i menneskets historie”! Men vil mennesker i Syria, Irak, Jemen, Nord Korea, Nigeria, Iran, eller Europa som er ”under den doble trusselen fra islamsk stats terrorisme og oppblomstringen av det radikale høyre” være enig med ham? Obama var hovedarkitekten bak den onde atomavtalen med Iran. Er Iran i dag mer fredelig eller mindre aggressivt? Og kan dets naboer kunne sove trygt, siden Obama ser dette som ”den mest fredfulle, mest fremgangsrike, mest progressive æra” i historien. (Obamas syn på virkeligheten”, B.Bismuth, Israel Hayom Op-ed, 26. april 2016)

Politisk analytiker Judith Bergman skrev om Obama’s motstand mot å sette merkelappen ”islamsk” på terrorisme. Som svar på kritikk etter Orlando-angrepet, , sa han ”Hva nøyaktig vil denne merkelappen (radikal islam) føre til? Å kalle en trussel ved et annet navn får den ikke til å bli borte”. Bergman sa at denne måten å tenke på, er den høyeste form for hykleri og ansvarsfraskrivelse, spesielt for en leder av det demokratiske partiet, som i tiår har sloss for å etablere politisk korrekthet i det amerikanske samfunnet og gjort det umulig å kalle enkelte ting ved deres rette navn uten å møte en storm av baktalelse og personlig nedrakking. Det amerikanske venstre har ustanselig kjempet med å forme språket i henhold til sine ideer og har lykkes i den grad at folk er redde for å rapportere mistenkelig aktivitet ut av frykt for å virke ”islamofobiske”. Dette har kostet liv. Sikkerhetsselskapet hvor Orlando-muslimen arbeidet rapporterte ikke mistenkelig oppførsel av frykt for å bli sett på som ”islamofobisk”.

Israels lykkes i bekjempelse av terrorisme bare fordi de ikke kan tillate seg luksusen å integrere politisk korrekthet i sikkerhetsdoktriner. I 2011 fjernet Obama alle henvisninger til islam i alt materiell som ble brukt til utdanning i rettshåndhevelse og nasjonal sikkerhet. I 2013 ble det rapportert at mange eksperter på islamsk terrorisme var utestengt ”fra å snakke på regjeringens antiterrorkonferanser, inkludert de som ble arrangert av FBI og CIA.

Akkurat hvordan skal de kunne håndtere den viktige saken om islam hvis de ikke skal kunne lære om ”dets natur”? Det er umulig å bekjempe en fiende som du har forbud mot å snakke om.(”Å gjøre Amerika utrygt”, J. Bergman, Israel Hayom Op-Ed, 15. juni 2016)

Obama sier at radikale islamister har ”pervertert islam”, ”vridd” dets mening. Men det meste av terrorisme blir utført i islams navn. Jihad er ingen perversjon og det er heller ikke martyrdom. Dette er lovene ifølge islam, som ser verden som delt i ”islams hus, hvor muslimene er frie til å tilbe, og krigens hus hvor de vantro bor.” Å beseire de vantro er islams mål i følge Allah i Koranen. (”I tjeneste for ekstremister.” D. Eydar, Israel Hayom Op-ed. 17. juni 2016)

Israelske bosettere og bosettinger – modige og lovlige

Annika Hernroth-Rothstein intervjuet E. Gelman, hvis bror nylig ble skutt og etterlot seg en gravid kone og to sønner. Han mistet også en svoger i kamp. Gelman bor i Kiryat Arba, i nærheten av Hebron og han er sjef for sikkerheten.

Han sa, ” vi som lever her i det bibelske hjemland og opplever tapet og livet som forsvinner med det”, ser det som et privilegium, som også ”tillater liberale i Tel Aviv å sitte trygt på kafeer og klage over vår eksistens.”

Hun spurte om hans traumatiske tap noen gang fikk ham til å tvile på valget om å leve i dette urolige området med sin familie. Han svarte, ” Traumatiske hendelser må ikke forandre vår ideologi, og det faktum at vi blir såret betyr ikke at vi tar feil.”

Den israelske dikteren Tzur Erlich beskrev en gang Israels skjebne på denne måten: ”Minnedagen (for falne soldater og terrorofre) er prisen vi betaler for å ha en stat. Minnedagen for Holocaust er prisen vi betalte for ikke å ha en stat.” (”Å minnes er et verb”, A. Hernroth-Rothstein, Israel Hayom Op.ed. 11. mai 2016)

For fire år siden utnevnte Bibi Edmund Levy kommisjonen bestående av juridiske eksperter ”for å undersøke om Israel har lovlig rett til Judea og Samaria og for å finne løsninger på diskusjonene om den jødiske forbindelsen til landet.” Kommisjonen avviste løgnen om ”okkupasjon” og sa at bosettingene ikke er ulovlige siden (1) Judea og Samaria var utpekt som en del av ”det jødiske nasjonalhjem” av folkeforbundet; (2) Jordan okkuperte ulovlig dette området; (3) områdene ervervet i seksdagerskrigen i 1967 ble tatt i selvforsvar og var aldri del av noen annen stat eller foreslått som palestinsk stat. Av politiske grunner har denne rapporten ikke blitt brukt som forsvar for Israels kontroll over sitt bibelske hjerteland. Be om at dette endres veldig snart. (”Jerusalemdagen, eller okkupasjonsdagen”, M. Dann, JP Op-ed, 5. juni 2016)

Arabere versus jøder – bunnlinjen

Den liberale araberen Fred Maroun skriver at antisionister hevdet at det er etableringen av staten Israel som har skapt arabisk fiendtlighet mot jøder. Men det er en løgn, for før 1948 hadde jøder den mindreverdige statusen som dimmie, som førte til ”ydmykende restriksjoner in deres dagligliv”. De måtte ofte tåle ”forfølgelse, vilkårlige konfiskasjoner av eiendom, forsøk på tvungen omvendelse eller pogromer.” Moderne sionisme ble født for at jødene ikke lenger skulle være offer for diskriminering eller massakre bare fordi de var jøder.

Den arabiske verden avviste Balfour deklarasjonen av 1917, og FN’s delingsplan som bekreftet ”jødenes rett til sin egen stat”. Den arabiske avvisningen førte til flere kriger.

Mens den arabiske verden i dag fortsetter å avvise en jødisk stat i enhver form eller størrelse, vet folk flest nå at Vestbredden ” har blitt kalt Judea og Samaria for mer enn 2000 år”, og at jøder ”har rett til å eksistere i dette området”.

Vi arabere klager fordi palestinere føler seg ydmyket ved å gå gjennom sjekkpunkter, fordi Israel bygger på Vestbredden uten godkjennelse fra palestinerne og fordi de våger å forsvare seg selv mot arabiske terrorister. Men har vi mot til å innrømme at å føre krig etter krig mot jødene for å nekte dem retten til å eksistere, og å fornekte at enhver fornuftig løsning på konflikten, har ført til den nåværende situasjonen?

Det virkelige klagemålet mot jødene, er at de eksisterer. Vi ønsker at jødene enten skal forsvinne eller bøye seg for våre innfall, men jødene nekter å bøye seg for våre fordommer, og de nekter å bli nedbøyet av våre trusler og vår baksnakkelse. Hvem ved sine fulle fem kan klandre dem? (”Arabernes virkelige klagemål mot jødene” F. Maroun, Gatestone Institute, 7. mai 2016)

Giften i politisk korrekthet

Kristne ledere i Midt-Østen ser på kirken i Vesten i det beste som lunken. En syrisk gresk-katolsk erkebiskop ser dette som en frukt av politisk korrekthet. Men Jesus var aldri politisk korrekt. Han var politisk rettferdig. En biskops oppgave er å undervise, å viderebringe sannheten. Selvfølgelig vil det bli kritisert, men det vil gi dem en sjanse til å forsvare sannheten. Det er drømmen min å skjære hodet av noen …(Raymond Ibrahim, Gatestone Institute, 1. mai 2016).

Isi Leibler sier at vestlige land kjemper med ”patetiske anstrengelser for å konfrontere de demoniske globale krefter som truer” dem. Mens Europas demografi er ”permanent endret” av millioner muslimske immigranter, er enhver diskusjon om dette fordømt som ”islamofobi”. Og mens deres sinn formørkes, fortsetter nasjonene i EU å hevde at den fastlåste israelske-palestinske konflikten er den prinsipielle årsaken til oppblomstringen av islamsk terrorisme.

Den voksende terrortrusselen har påvirket politiske holdninger. Mens muslimske radikale skryter av sovende celler i vestlige samfunn, klare til angrep, mister befolkningen tilliten til lederne sine. Litt av en åpning for Anti-Krist, som vil ha svarene, og kunne tilby ”fred og sikkerhet!” ”Jøder og Israel i en truet, lederløs og desillusjonert verden” (I. Leibler, Israel Hayom OP-ed 21. juni 2016).

Dette brevet til redaktøren i Jerusalem Post er strålende. ”En fobi er en irrasjonell eller grunnløs frykt. Med økende terrorangrep mot uskyldige sivile i islams navn i hele verden, og med IS som hevder å ha plantet terrorceller i Europa ved hjelp av syriske flyktninger, er dette sikkert ikke en grunnløs frykt. Men akkurat det motsatte.”

Der det finnes islamsk terrorisme, er det ikke rom for islamofobi. (”Ingen fobi, Malcom Mandel, JP brev til redaktøren, 27. juni 2016).

Daniel Gordis sier at Brexit resultatet, Stobritannias skilsmisse fra EU, er ”en sterk stadfestelse av grunnlaget for sionisme.”

Mange ja-stemmer hadde ingenting med nasjonalisme å gjøre, men hadde fokus på økonomi og/eller på en ”reell frykt for bølger av muslimer” inn i Storbritannia. De fleste ”eksperter” har portrettert ”anti-Brexit velgere som opplyste, verdslige, med åpne sinn, mens de som stemte nei har blitt karakterisert som ”eldre, ikke akademikere, ikke urbane, med manglende tillit til eliten, med fremmedfrykt og nostalgiske”.

Gordis: ”Eldre? Ikke urbane? Nostalgisk? Ja” Men hvorfor ”fremmedfrykt”? De skulle også vært beskrevet som patriotiske, som lojale til sin egen nasjon og sitt folk, som tror på et Storbritannia som har en lang historie som de ikke er villige ”til å avstå til visjonen om en utopisk, universal verdensorden”.

Sionismen er grunnlagt på en nidkjær ”hengivenhet til overlevelse for det jødiske folk, formet av en instinktiv jødisk kjærlighet til sitt land.” Den motsetter seg de universale verdiene til det nåværende kjempende EU. Sionismen handlet om å redde det jødiske folket, ikke om å late som at alle mennesker var like, og om å ”gjenopplive et jødisk språk” og å forstå at språk utgjør en forskjell for de som snakker det. Hvis mennesker tror på det medfødte språket i folket sitt og deres arv er fremmedfrykt, er vi sionister skyldige.

Mennesker ønsker ikke å bli atskilt fra all tradisjon og arv. EU var ikke bare ”en utopisk forestilling; det var et angrep på menneskelig natur og dømt til å falle”, nøyaktig det motsatte av sionisme. Man blandet folk og visket ut grenser. Det andre handlet om å feire et folks arv, dets drømmer og dets vekkelse.

I kjernen av Israel ligger ikke en konflikt, men en ide. Den ideen har vært på defensiven i tiår. Med Brexit, har millioner av briter nå erklært at de også, ønsker å ivareta sin arv og sin historie som de er stolte av. De har også forstått at arv betyr noe og det gjør også grenser. (”Brexit og gyldigheten av sionisme.” D. Gordis, JP Op-ed. 2.juli 2016)

Flere patetiske ”freds”komplotter og press mot Israel

Vi ser en økning av Guds dommer i nasjoner som prøver å dele Hans land. 3. juni ble en internasjonal konferanse holdt i Paris for å gjøre nettopp dette. Den dagen opplevde Paris den største oversvømmelsen på flere tiår. ("Paris oversvømmelse under ’fredssamtaler’," Arutz 7, 3 June. 2016”).

23. juni spydde Abbas løgner og blodanklager mot Israel og fikk stående applaus fra EU parlamentet. Denne dagen passerte Brexit! EU som prøver å dele Guds land, ble selv delt (Gal.6:7) . Som Gud setter sin trone i himmelen og regjerer over alle (Salme 103:19), er det bibelsk sunt å se Hans hånd i denne timingen.

Den franske presidenten Hollande sa at dette franske initiativet gir Israel og Palestina en garanti for varig, lengevarende og internasjonalt overvåket fred. Og hvordan har det fungert i Libanon, Gaza, Rwanda, etc.?

Den franske ambassaden i Israel, forklarer Frankrike sin grunn for dette. Til forskjell fra alle andre kriser i Midt-Østen, forblir den israelsk-palestinske konflikten sentral og noe som det haster å løse. ("Frankrike: Bare de 2 sidene kan skape fred," Israel Hayom, 3. Juni 2016)

22. juni sa president Rivlin i EU-parlamentet at staten Israel ikke er en ”kompensasjon for holocaust”, men holocaust beviste nødvendigheten av en jødisk stat. Han la til at Europas kritikk av Israel viser en ”misforståelse og utålmodighet ovenfor dette eksistensielle behovet” og får Israel til ”å føle sinne og frustrasjon” overfor EUs aksjoner som ofte blir sett på som ”urettferdig kritikk,” ”nedlatenhet” eller bruk av ”en dobbel standard.”

Rivlin: ”Respekter Israels beslutninger, selv om de er forskjellige fra deres egne. Respekter Israels suverenitet og den demokratiske prosessen som fører til beslutninger. Respekter Israels trofaste engasjement, det er faktisk en plikt å beskytte sine egne innbyggere. Det er det helligste bud av alle”. ("Rivlin: 'Staten Israel er ikke på noen måte en kompensasjon for Holocaust'," JP, 22. Juni 2016)

I EU-parlamentet neste dag, sa Abbas at palestinerne opplever massemord av historiske dimensjoner og angrep som det aldri har vært maken til tidligere. Israel har forvandlet hele vårt land til et friluftsfengsel. Da fikk han stående applaus! (Abbas: Israel utfører massemord," Arutz 7, 23. Juni 2016)

Abbas sin tale, fylt med løgner inkluderte ”Når okkupasjonen tar slutt, vil det ikke bli mer terrorisme i Midt-Østen eller noe annet sted i verden” (løgn 1)

”Vi foretrekker en to-stats løsning basert på 1967-grensene og Øst-Jerusalem som vår hovedstad. Våre hender er strakt ut med et ønske om fred” (løgn 2)

Abbas fordømte Israels ”provokasjoner” og spurte lovgiverne i EU, ”Hvorfor gjelder ikke internasjonal lov for Israel?” (løgn 3) (Israels kontroll av Vestbredden skaper global terror, TOI, 23.juni 2016)

Han sa også: ”For bare en uke siden, krevde et antall rabbier i Israel, at deres regjering skulle forgifte vannet for å drepe palestinere” (løgn 4).

Blodinjurien minner om det 14. århundre, da pest sveipte over Europa, og falske anklager om at jødene forgiftet brønnene førte til massakre i jødiske samfunn. Statsministerens kontor responderte, ”I Brussel, viste (Abbas) sitt sanne ansikt. Han nekter å møte israelske representanter, sprer løgner og blodanklager i EU-parlamentet og hevder så at hans hånd er utstrakt til fred”. Er dette noen Israel skulle inngå fred med? (Israel rasende på PA presidents uttalelse i EU-parlamentet, Israel Hayom, 24.juni 2016)

En ny rapport fra Midt-Østen-kvartetten (FN, EU, USA, Russland) likestilte de antatte ”israelske forbrytelsene med byggingen av bosettinger” med PAs anklager om vold og terrorisme. Bibi svarte i sinne at ”Israel avviser ethvert forsøk på å trekke en moralsk sammenligning mellom bygging og terrorisme.” (Kvartetten likestiller israelsk nybygging og terrorisme, Israel Hayom, 3. juli 2016)

I juli skrev EU observatøren at et internt EU dokument utarbeidet i 2015 anklager ”okkupasjonen” for den bølgen av terrorisme i Israel. Netanyahu er uenig og ser terrorisme mot Israel, og som også sprer seg rundt kloden, som rotfestet i islamsk terrorisme. En vestlig diplomat sier at dette blir avvist i Europa. De ser terrorisme i Israel annerledes enn den terrorismen som rammer Europa. Rapporten kritiserer ikke bare Israels svar på terrorisme, den anklager også Israel for å manipulere arkeologiske utgravninger for å undergrave den palestinske koblingen til Jerusalem. Blindheten hos forfatteren er helt utrolig. (Israel forsøker ¨å fjerne anklager i EU dokument om ”okkupasjon pga. terrorisme” JP, 20. juli 2016)

Netanyahu drar til Afrika

På en historisk Afrikareise for å gjenopprette bånd til flere nasjoner, sa Bibi at folkemordet i Rwanda i 1994 viser at ”nasjoner ikke kan overlate sin sikkerhet til internasjonale styrker”, en åpenbar irettesettelse til planer om å gjøre dette mellom Israel og Palestina. Han brukte erfaringen fra Rwanda til et annet poeng: ”ord har makt og de har makt til å drepe”. Radioen i Rwanda kringkastet og umenneskeliggjorde folket lenge før de ble slaktet.

Siden nazistene gjorde det samme med jødene før de myrdet dem, sa han, ” Så i dag når vi ser lederne i Gaza snakke om å myrde enhver jøde” i verden, eller vi ”hører at Irans øverste leder kaller på utslettelse av Israel, har vi plikt til å si ifra”.

Han bemerket også angående de etiopiske jødene at Israel er den eneste nasjonen som har ”transportert svarte mennesker ut av Afrika,” men ikke som slaver. (PM sier at folkemordet i Rwanda lærer oss at nasjoner ikke kan outsource sikkerhet til andre, JP, 6.juli 2016)

Antisemittisme nekter å dø

Ved åpningen av minnedagen for holocaust, la Bibi vekt på at løgner og tilskyndelser” førte til holocaust. ”Nazipropaganda” som beskrev jøder som alle kilder til ondskap, som menneskehetens fiende. ”Ærekrenkelser førte til utryddelsen. ”

Dessverre, døde ikke antisemittismen og løgnene med Hitler. Mange muslimer er utsatt for disse løgnene fra helvete, som også har smittet Vesten. Et eksempel er den nyeste avgjørelsen fra UNESCO om at Tempelplassen i Jerusalem ikke har noen forbindelse til det jødiske folket. UNESCOs oppgave er å bevare historie, men de har akkurat omskrevet et grunnleggende faktum i menneskets historie.

Nazistene beskyldte jødene for alt mulig. Dagens antisemittisme beskylder Israel. ”En gang trodde folk at sionisme ville kurere antisemittisme”. I dag tror noen feilaktig at sionisme er dens årsak. Som Bibi sier: ”Hatet mot jøder kommer fra mange primitive kilder og det vil ikke bli lett å utrydde”.

Han avsluttet med å si til alle dem som ønsket å utrydde jødene: ”Staten Israel har enorm kraft… De dager da våre fiender levde i sikkerhet er over. Nå er det Judea som skal leve i sikkerhet.” [Jer. 23:6; 32:37; 33:16; Hes. 28:26] (Antisemittisme døde ikke med Hitler i bunkeren. Israel Hayom, 5. mai 2016)

I et intervju 1. juni på BBC forklarte den tidligere britiske sjefsrabbiner Lord J. Sachs at dagens antisionisme er en inkarnasjon av antisemittismen, fordi antisemittisme er så sosialt uakseptabelt og kan bare overleve ved å mutere. ”I middelalderen ble jødene hatet for sin religion. På 19- og 20- hundretallet,” i etteropplysningstidens Europa, ”har du ikke lov til å hate noen pga. religion …. Så de blir hatet pga. sin rase. I dag kan du ikke hate noen for deres rase, så du hater dem pga. deres land”. (Rabbi Sachs forklarer den nye antisemittismen, Arutz 7, 2. juni 2016).

Clifford D. May, president i Stiftelsen for Forsvar og demokratier, skrev at i forhold til jødene har terrorisme lenge vært forbundet med økonomiske våpen. I 1930 årene og tidlig på 40-tallet, var prosjektet med alvorlig antisemittisme, et Europa uten jøder. Med en gang Hitler ble kansler i 1933 proklamerte han boikott av jødiske butikker. Målet var å eliminere jødene fra Tysklands økonomi. Nazidemonstrasjonene lød: ”Handle ikke med jøder”, noe som snart ble fulgt opp med ”dødsskvadroner, konsentrasjonsleire, gassovner, ovner, folkemord…”

Etter andre verdenskrig fikk antisemittismen et nytt mål – et jødefritt Midt-Østen. Den arabiske liga organiserte øyeblikkelig en boikott av yishuv, det før-jødiske samfunnet i Palestina.

Gjennom moderne israelsk historie ble den økonomiske krigen vanligvis ledet av arabiske nasjoner. I dag leder ikke-statlige organisasjoner denne kampanjen. Boikott, delegitimering og sanksjoner (BDS) aktivister som hevder å stå for ”sosial rettferdighet””, men ignorer krigen muslimene seg i mellom… folkemordet på kristne i Midt-Østen og homofile i Gaza, Iran og i resten av den muslimske verden. (Terrorisme og økonomisk krigføring, Israel Hayom Op-ed, 15. juni 2016)

Ble minnet om Jeremia 32;41-42 da jeg leste at BDS bevegelsen har bommet i sitt uttalte mål om å avskjære Israel fra verdensøkonomien. En rapport fra Bloomberg viser at etter lanseringen av BDS i 2005, har utenlandsk investering i Israel blitt tredoblet og slått alle rekorder med 285.12 billion amerikanske dollar i 2015. Dette vil øke, når Israels økonomi for 2016 er forutsagt å skulle vokse med 2,8 %, sammenlignet med bare 1,8% i EU og USA. (Boikott av Israel kampanje har bommet, viser studier, Arutz 7, 2.juni 2016)

Kom hjem

Eydar skriver: ” Holocaust markerte slutten på eksilkapittelet i vår historie. Den endelige Løsning avsluttet skilsmissen mellom vårt folk og ’normaliteten’ i diasporaen…” Dette ble bekreftet av den mirakuløse opprettelsen av staten Israel i 1948.

Han snakker til jøder i eksil og trygler, ” Istedenfor å huske Sion, kom til Sion. Vinn over og knus lenkene av eksil som har bundet dere i generasjoner og kom hjem til Israel og bygg deres liv her.” (Jøder kom hjem. D. Eydar, Israel Hayom Op-ed, 5. mai 2016)

Herren bygger Jerusalem. Han samler Israels utstøtte

Salme 147:2