Shalom fra Jerusalem,

Den amerikanske ambassaden flytter til Jerusalem den 14. mai, Israels 70de fødselsdag etter den

gregorianske kalender. Ettersom Chuck reiser til Storbritannia straks etterpå, så vil vi ikke behandle det emnet nå. Men meld dere på som mottaker av IFI´s Bønne-brev [Friday Prayer Alerts] for å holde dere oppdatert. Snart aktuelt: IFI´s nye webside: www.ifi.org.il

Profeti & blod

Det ryktes om krigs-vinder omkring Israel, men liberalismens og humanismens ånd som har sitt feste i den moderne kirken gjør mange blinde for sannheten om at Guds profetiske Ord ofte skjer gjennom blodsutgytelse og død – det mest åpenbare eksemplet er Messias reelle død, som fullbyrdet mange profetier. Hans oppstandelse bekrefter vår frelse bare fordi Hans virkelige død forløste oss.

Esekiel 37 sier at Israels skal gjenopprettes fra gravene: som et perfekt bilde på Holocaust; en virkelig død som leder til en virkelig gjenopprettelse, som blir til en overmåte stor skare.

Hver gang Israel blir angrepet, så ender det med at de tilegner seg mer av deres Gud-gitte eiendommer (Obadja 1:15-17). Da en stor del av Løfteslandet ennå ikke er under israelsk styre, hvordan skulle man ellers erobre disse områdene?

Når Messias kommer tilbake vil det bli krig, blod og død. Om vi ikke erkjenner denne sannheten, kan vi feilbedømme mye av det som Gud gjør. Uten den sannheten kan vi ikke våke og be effektivt.

Ved IFI, fordi vi aldri ber om krig, blir vi ofte holdt tilbake av Guds Hellige Ånd fra å be imot den.

Hvordan skulle vi ellers høre det hvis vi mente at Gud bare er kjærlighet? Han er kjærlighet, men Han er så mye mer – blant annet en stridsmann (2. Mos. 15:3).

Jerusalem – Guds by (Salme 48:2-3, 9; Matt. 5:35)

I Sakarja 12:2-3, sier Gud, Se, Jeg - ikke USAs president Trump eller Israels statsminister Bibi Netanyahu – Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det. Det er vår Gud som gjør Jerusalem til sentrum for verdens kontrovers i dag!

Men den Palestinske Myndighetens [PA] president Abbas, en muslim, som tjener en annen gud, forkaster det faktum at Jerusalem er Guds utvalgte by. I sin reaksjon på Trumps anerkjennelse av byen som Israels hovedstad, sa Abbas, «Jerusalem er nøkkelen til fred om den er vår hovedstad, og hvis den ikke er det – så er den nøkkelen til krig.» Storparten av den arabiske verden var likevel ikke rasende over Trumps beslutning, og viste oss at den arabiske verden faktisk tar avstand fra

det strenge palestinske standpunktet angående Jerusalem.» («Abbas Threatens War if Trump Doesn´t Rescind Jerusalem Declaration», Israel Today, 17 Jan. 2017)

Den britiske journalisten Melanie Phillips ser den britiske regjeringens stemme i FN mot Trumps Jerusalem - beslutning som en forkastelse av «USAs rett til å bestemme sin egen utenrikspolitikk…»

Dessuten «mislyktes Storbrittania enda en gang å forsvare sionismen og jødedommen mot løgnen

som støtter det hundre år gamle forsøket på å utslette det jødiske folkets nasjonalhjem – at jødene ikke har noen som helst rett til Jerusalem…» («Palestinianism is over - someone please tell the British,» JP OP-ed, 18 Jan 2018)

Ved innvielsen av en utstilling om Jerusalem i FN i mars irettesatte Bibi de over 125 nasjonene «som støtter palestinernes krav på øst-Jerusalem» som deres framtidige hovedstad. Han henviste til den resolusjonen som ble godtatt av FNs generalforsamling, mot Trumps beslutning, og erklærte den å være «null og intet.»

Utstillingen som var sponset av Israel, skisserte jødisk liv i Jerusalem århundrer før Yeshua, og

viste en lang felles historie mellom byen og jødene. Netanyahu la merke til et dementi ved inngangen hvor det sto: «At utstillingen holdes i FNs lokaler betyr ikke at FN støtter den,» og da sa Netanyahu, «Selvfølgelig representerer den ikke FN. Den representerer sannheten…» («PM rebukes nations that dispute Jewish link to Jerusalem,» Israel Hayom, 9 Mar. 2018)

M. Klein, presidenten for Zionist Organization of America, talte ut mot løgnen om at Jerusalem er hellig for muslimer. «Jerusalem var … aldri noensinne hovedstad for noen annen nasjon enn Israel."

Da muslimene erobret Palestina i 716 var Ramala deres hovedstad, og historisk sett har araberne aldri bygget i den. Da Jordan kontrollerte byen fra 1948 – 1967, bygget de i Amman, mens de ødela 58 synagoger i Jerusalem. Denne historiske kjensgjerningen burde ikke sjokkere noen, da «Jerusalem ikke er nevnt i Koranen…» («Jerusalem is not holy to Muslims, enough with this lie!» Arutz 7, 16 Mar. 2018)

Trump - forretningsmann - presidenten

Ved verdensøkonomi-konferansen i Davos i januar sa Trump, at hvis PA ikke er villig til å forhandle med Israel, så vil USA stoppe all bistand. Så henvendte han seg til Netanyahu som satt ved ham, og

sa «Du har vunnet et punkt,» det er Jerusalem, «og senere i forhandlingene må du oppgi andre punkter…» («…If Palestinians don´t want peace, US has nothing to do with them,» JP Jan. 2018)

Å behandle Jerusalem som en del av en forretningsavtale – er dårlig forretning!

Raphael Ahren sier at inntrykket man får av Trumps syn på «freds» prosessen har lite å gjøre med «diametralt motsatte historiske forløp.» Det virker som han ser på «konflikten i Midtøsten som mer av en eiendoms-konflikt, som en dyktig forhandler kan løse…»

Dessuten ser Trump og Netanyahu veldig forskjellig på konfliktens «grunnproblem». Bibi fokuserer på at araberne ikke er villig til « å anerkjenne Israel som en jødisk stat,» ettersom hvis de motsetter seg « jødisk selvstendighet noe sted» i dette landet, «så er virkelig fred en umulighet.»

I Davos var Trumps uttalelser «berøvet for historiske, rettslige og religiøse temaer. Det handlet ikke om ideologi; men om gjensidighet»; han ser løsningen «gjennom finansielle og diplomatiske transaksjoner,» noe som er en ny måte å se konflikten på. Han sa at under endeløse «fredsforslag», har ingen som han har spurt, noengang nevnt de enorme pengebeløpene som USA har gitt PA. Trump snakket om dem, og sa: «De pengene ligger på bordet. For hvorfor skal vi gjøre det som et land, hvis de ikke gjør noen ting for oss?»

PA angrep Trumps ide om at han har løst Jerusalem-spørsmålet. Sjefsforhandleren Erekat sa «De som sier at Jerusalem er borte fra forhandlingsbordet sier at fred er er ute fra diskusjonen,» og han tilføyde at, «Trump kan kjøpe mange saker med sine penger, men han kan ikke kjøpe vår nasjons verdighet.»

Selv om dette er en «nettogevinst for Israel» i dag, må Bibi huske «at forretningsmann-presidenten ikke liker når en avtale» som han vil slutte, mislykkes. Som Trump sa, hvis forhandlingene gjenopptas, forventer han at Israel betaler tilbake. («For Trump, ME peacemaking is all about give and take,» R. Ahren, TOI Analysis, 25 Jn.2018)

Analytikeren Daniel Pipes sa: «Trump har tatt to steg, uten eksempel tidligere, og som er meget fordelaktige for Israel: anerkjennelse av Jerusalem som dets hovedstad og stopp i bistand til FNs hjelpeorganisasjon for flyktninger [UNRWA],» en organisasjon hvis mål er Israels undergang ved palestinsk innvandring. Disse steg bryter tidligere historiske umulige situasjoner, «og gir nye muligheter til å løse» denne konflikten, men begge stegene «ble gjort på det som synes å være feil grunn…»

Trump sa at anerkjennelsen av Jerusalem som Israels hovedstad løser det problemet, og for det «har han i hensikt å kreve en uspesifisert pris fra Israel.» Men hans handling «gjorde Jerusalem til sentrum, uten motstykke, for oppmerksomhet og strider.» Gud arrangerer alt dette – nøyaktig slik Han har sagt at Han skal gjøre (Sakarja 12: 2-3).

Til sist holdt Trump tilbake 65 millioner dollar fra UNRWA, ikke for å straffe dem for «å oppvigle palestinerne mot Israel og oppmuntre til vold mot jøder» og øke antall flyktninger, men for å presse «PA til å gjenoppta forhandlingene…» (US-Israel honey-moon may not last,» D. Pipes, Israel Hayom Op-ed, 9 Feb. 2018)

PA-president Abbas sanne karakter

I sin tale til PLOs sentralråds-møte i januar, gjorde Abbas «det som han er god til å gjøre,» å beskylde alle andre for palestinernes situasjon, «fra USA, til Israel, Hamas, og til og med europeerne, for deres rolle i å sende jødene til Israel», og han sa at, «Israel er et kolonialistisk prosjekt…» («Did Abbas just give his valedictory speech, blaming everyone for his failures?» TOI, 14 Jan. 2017)

Abbas sa at Trumps «fredsplan», som ennå ikke er kjent, har «fornærmet palestinerne.» De forkaster USA som den eneste megler mellom oss og Israel», og krever «internasjonal beskyttelse [sponsorship]» ved videre forhandlinger.

Han forbannet Trump og sa, «Må [Allah] ødelegge ditt hus»; han fordømte USAs ambassadør i Israel, Friedman, for dennes utsagn «det finnes ingen `okkupasjon` av Palestina;» og han lo av USAs FN-ambassadør Haley for at hun «beskytter Israel i høyhælte sko…»

Abbas sa at Oslo-avtalen er død, noe vi takker Gud for. Må også mange israelere se denne sannheten nå. («Bitter Abbas to Trump: We reject your peace `deal of the century`, TOI, 15 Jan. 2017)

Melanie Phillips kalte talen for «sinnsforvirret tomprat». Abbas avviste alle forbindelser mellom landet og jødene, selv om landet Israel er «sentralt for jødedommen og jødene er det eneste folket for hvilket Israel noensinne har vært et nasjonalt hjemland».

Abbas fornektet «det nazistiske folkemordet», løy «om de 850000 jødene … som ble fordrevet fra arabiske land etter 1948 og påsto at israelere tvang dem til å dra til Israel,» Abbas beviser at han er en «antisemittisk, forvirret konspirasjonsteoretiker og paranoid Holocaust-fornekter.» Mange har avslørt dette, likevel fortsetter Vesten, inklusiv mange jøder, å behandle ham «som en rasjonell, moderat kommende statsmann som vil kunne lede en fredelig, sivilisert stat.» Hans tale viste at alle som støtter en palestinsk stat, støtter «en åpenbart forvirret jøde-hater…» («Palestinianism is over – someone please tell the British», M.Phillips, JP Op-ed, 18 Jan 2018)

I mars fortalte Abbas PA-ledere at USAs ambassadør i Israel, Friedmann, hadde sagt at bosettere bygger på sin egen jord. «Din usling; bygger på sin egen jord?! Du er en bosetter og din familie er bosettere!» J. Greenblatt, Trumps fremste «freds» - sendebud anmodet Abbas om å stoppe sin «hatefulle retorikk» og fokusere på å forbedre levevilkårene til sitt folk, og tilføyde at USA, til tross for disse «høyst upassende fornærmelsene», fremdeles er «engasjert i det palestinske folket og de forandringer som må iverksettes for en fredelig sameksistens.» En talsmann for USAs utenriksdepartement var enig i den vurderingen. Konfrontert med denne åpenbare forkastelse av Israel og USA, fortsetter Trump, men om det hadde handlet om en forretningsavtale ville han ha hoppet av for lengst. Har «freds»-demonen underkuet ham, som den synes å gjøre mot alle som ønsker å oppnå «den endelige avtalen»? (US slams Abbas over, ´outragous´insult of its Israel envoy,» TOI, 20 Mar. 2018)

Netanyahus innsikt i Abbas verbale angrep er klassisk. «Noe skjer som ikke har skjedd på årtier,» i hvert fall «siden PA ble opprettet: Den amerikanske administrasjonen har sluttet å skjemme bort palestinerne». Og likt et bortskjemt barn, «som plutselig får høre:»Nå rekker det, nå får du ikke mer», er de i sjokk, «mister forstanden og sannheten kommer for dagen. De er ikke interessert i dialog og de nekter å slutte fred.» («The US stopped codling the PA and its driving Abbas crazy», Arutz 7, 21 Mar. 2018)

EU avslørt

Ingenting som EU gjør med Israel overrasker oss lenger. De står under Guds dom på mange måter – det mest åpenbare er jihad gjennom innvandring. Hvor det enn finnes en moske, blir det wakf-territorium - Allahs land - som må forsvares inntil døden. Og de fleste EU-ledere er så humanistiske at de fritt åpner sine grenser, og dermed automatisk ønsker islamsk herredømme velkommen.

Et svekket EU nektet å svare da Abbas anklaget dem for å utnytte «deres jøder til et

´koloni-prosjekt´». En EU-talsmann sa, «Det er ikke vår politikk å kommentere kommentarer», men han forsikret at EU har forpliktet seg til å forhandle fram en to-statsløsning. Likevel reagerer EU negativt på «Israels planer om å bygge ….. utover 1967-grenser», og de har vært «veldig tydelige i å fordømme USAs … anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad». («EU mum on Abbas speech because ´we won´t comment on comments´», TOI, 18 Jan. 2018)

I februar sa EUs utenrikssjef Mogherini, etter et møte «mellom 28 utenriksministre fra EU og en delegasjon av arabiske utenriksministre», i en pressekonferanse at begge partene var helt overens om å bevare en to-statsløsning som den eneste løsningen og å se på «Jerusalem som hovedstad både for staten Israel og for staten Palestina…» («EU foreign policy chief warns US on ´false steps´peace to Israeli-Palestinian», JP, 27 Feb. 2018) Så nå har et post-kristent kontinent, som Mogherini uttrykte det «en fullstendig overensstemmende målsetning» med muslimske nasjoner!

Det finnes flyktninger og det finnes palestinske «flyktninger»

PA ser sine flyktningers «rett til å vende tilbake» som hellig og som ikke kan forhandles, men Israel nekter å tillate disse såkalte «flyktninger» å komme inn «og bli en eksistensiell demografisk trussel». Av de nærmere 600000 «flyktninger som forlot eller ble tvunget ut av Israel» under uavhengighetskrigen i 1948, er færre enn 30000 «fremdeles antatt å være i live». Men deres etterkommere, regnet som flyktninger i en «unik benevnelse som ble gitt av FN til palestinerne, regnes i millioner».

I mange tiår har Israel krevd at FN bruker «de samme kriterier som de anvender for andre flyktning-befolkninger», men uten virkning. FNs høykommissær for flyktninger fører tilsyn med hjelp «til andre flyktning-grupper», dvs. bare til de opprinnelige flyktningene – ikke til deres etterkomme – men palestinerne mottar hjelp fra sin egen FN-gruppe - FNs hjelpeorganisasjon for Palestina-flyktninger [UNRWA].

USA stopper bistanden til UNRWA, og PA anklager dem for utpressing. «Dette vil ikke få vårt folk

fra å holde fast ved den hellige retten til å vende tilbake og det vil ikke befri Israel fra den forbrytelsen av etnisk rensning som de begikk i 1948», sto det i en uttalelse fra PA. «Netanyahus illusjoner om å kullkaste retten til å vende tilbake vil ikke bli en realitet, ettersom internasjonale resolusjoner som skapte Israel» også «godtok retten til å vende tilbake…»

Israel begikk ingen etnisk rensning – eller hvis de gjorde det, så var det den mest mislykkede etniske rensningen i historien. Dessuten forkastet araberne FNs delningsplan av 1948, så den andre unnskyldningen har ingen tyngde. («Amid UNRWA cuts, PA says refugees´2018) status, right of return are ´sacred´, K. Abu Toameh, TOI, 1 Feb.

Med hvem kan Israel forhandle om fred?

Den tidligere statsminister Golda Meir sa at når araberne elsker sine barn mer enn de hater jødene så vil det bli fred. Den dagen har ikke kommet for palestinerne, og ved å gi sitt hat for den jødiske staten videre til sine etterkommere, så er deres neste generasjon satt under Guds forbannelse (4 Mos. 24:9).

Den tidligere medarbeideren på radiokanalen Voice of Israel på arabisk, Dr. A. Gross, leste over 200 arabiske lærebøker, gamle og nye, for å finne ut hva palestinske elever lærer. Hans forskning viste at PAs skolesystem hjernevasker elevene: det finnes ikke noe «Israel», eller hvis det nevnes, så må dette «sionistiske vesen» bli ødelagt. Han sammenfattet, «Det finnes ingen sjanse for fred og forsoning mellom» Israel og palestinerne for tiden, ettersom lærebøkene «demoniserer jødene og Israel, og oppmuntrer til voldsom kamp for å befri Palestina fra elven [Jordan] til havet [Middelhavet]» Han betonte også at tekstene blir mer ekstreme for hvert år. («Palestinian textbook problem», Yakov Ahimeir, Israel Hayom Op-ed, 11 Feb. 2018) Hvor er menneskerettsgruppene som protesterer mot denne åpenbare palestinske barnemishandelen?

Bassam Tawil, en muslim fra Midtøsten, sa at Hamas-terroristene, som styrer i Gaza, ser på hele Israel som en eneste stor bosetting, og på alle jødene som bor der som «okkupanter» som må fordrives. For de fleste palestinere begynte «okkupasjonen» ved Israels fødsel i 1948, så når de «sier at de ønsker en slutt på ´okkupasjonen´, så mener de egentlig en slutt på Israels eksistens»; ettersom hele landet er wakf - land og får ikke overgis til en ikke-muslim. Altså kan ingen palestinsk leder «godta noe mindre enn 100 % », det betyr hele Israel i en fredsavtale.

Ved en sammenkomst i Gaza sa en mann fra Hamas til en mengde supportere, at hele Jerusalem «er og vil bli Palestinas hovedstad». Dette viser kjernen i den israelsk-arabiske konflikten, «at mange arabere og muslimer fremdeles ikke har akseptert Israels rett til å eksistere innen noen grenser». De fleste palestinere ser fortsatt på Israel «som et fremmed vesen… påtvunget arabere og muslimer av vestlige stormakter», til tross for at jødene har bodd der i 4000 år, vist ved arkeologiske funn som beviser at Bibelen er korrekt. («Palestinians: Israel is One Big Settlement», B.Tawil, Gatestone Institute, 26 Feb. 2018)

«Alan Baker, ekspert på internasjonal lov, sa at termen ´palestinske territorier´ har verken en juridisk eller politisk grunn. Det har aldri eksistert en palestinsk stat, og ingen internasjonal avtale definerer områdene som palestinske; derfor tilhørte de aldri palestinerne. Ingen fremmed suveren makt eier Vestbanken, og juridisk sett innebærer det at den ikke kan være ´okkupert´.» (Respect Israel´s Sovereignty,» Earl Cox, Christian Coalition, 5 Mar. 2018)

I mars, etter et møte med Trump i Washington, ble Netanyahu spurt av reportere om han støtter dannelsen av et Palestina som del av den ennå ikke-offisielle amerikanske fredsplanen. Han sa, «palestinerne burde ha regjeringsmakt, men ikke makt til å true oss». Han sa til Trump at Israel «ikke har noe ønske om å regjere over palestinerne, men vi ønsker å beskytte oss selv…»

Problemet er hva slags stat Palestina vil bli. «Er det Costa Rica eller Hamastan? Sveits eller Iran? Er den demilitarisert?» Hvem garanterer at den forblir demilitarisert? Bara Israel kan det. «Stemmer det overens med hva verden vil kalle en stat? Jeg vet ikke. Men det stemmer overens med den løsningen som jeg behøver». (Netanyahu says he told Trump Israel doesn´t want to rule over the Palestinians»,» TOI, 6 Mar. 2018)

Hamas «Retur-marsj» [March of return]

Redaktøren i Times of Israel, David Horvitz, avslører Hamas egentlige mål i de pågående «fredelige» demonstrasjonene ved grensen til Gaza. «I tilfelle noen har glemt: i 2005 dro Israel seg ensidig tilbake fra Gaza-stripen til grensene fra før 1967». Tusenvis av israelere ble rykket opp og alle militæranlegg ble demontert.

I 2007 «grep Hamas makten … i en voldsom overtagelse» fra PA. «Etter å ha forsøkt å terrorisere Israel til kapitulasjon ved sine strategiske angrep med selvmordsbombere i den andre intifadaen,» «fortsatte de med sine anstrengelser» ved å skyte tusener av raketter vilkårlig over grensen, og å grave tuneller under den.

Hamas fortsetter å utnytte sitt folk, «ved å lagre raketter nær og til og med i moskeer og skoler», skyter fra bosteds-områder, og graver tuneller under bolighus og sivile institusjoner. De anvender

«alt materiale som kan bli brukt til framstilling av våpen», for å tvinge fram en «streng israelsk sikkerhets-blokade hvis hoved-offer er sivile i Gaza».

Ved den aktuelle «retur-marsjen» stilles folk i Gaza foran IDF-troppene. De kaller denne

«kampanjen for ikke-voldelig», men den er kun «den siste gjentakelsen av Hamas kyniske bruk av folket i Gaza som menneskelige skjold for deres aggresjon».

Israels tilbaketrekning fra Gaza kunne ha ført til andre tilbaketrekninger og opprettelsen av «Palestina» hvis Gaza hadde holdt seg i ro, men - og vi ser Gud i dette - Hamas forandret alt det. Etter tre mini-kriger avviser Israel nå ensidige trekk og er til og med forsiktig når det gjelder å gi fra seg tilgrensende områder. Men Hamas er ikke interessert i en palestinsk stat - bare i Israels utslettelse.

Og til sist, «i tilfelle noen glemmer sammenhengen for [Hamas] seneste volds-opptrapping», så sa den ledende mannen i Gaza at grensen mellom Israel og Gaza må forsvinne fordi «Vårt folk kan ikke oppgi en tomme av landet Palestina». («Just in case anybody forgot what Hamas ´March of Return´is really about», D. Horovitz, TOI-Op-ed, 31 Mar. 2018)

Bassam Tawil ser «ikke dette som en protest fra utarmete og ulykkelige palestinere mot en blokade… «Hvis så var tilfelle, ville protestene vært rettet mot den egyptiske grensen hvor det er en «reell blokade». I 2017 var den egyptiske grensen åpen mindre enn 30 dager; mens den israelske grensen «var åpen i mer enn 280 dager». Israel har en sjø-blokade for å hindre terrorister i å smugle våpen til Gaza, men de holder sin grense åpen for humanitære formål. («Palestinians: A March to Destroy Israel «, Bassam Tawil, Gatestone Institute, 2 April 2018)

En amerikaner skrev følgende til Jerusalem Posts redaksjon: «Bråket rundt det at israelske styrker dreper Gaza-arabere som med vold forsøker å tvinge seg inn i Israel er ikke ekte.» Mange terrorister er identifisert blant de døde. «Når stridende skjuler seg blant sivile, er det verre enn å bruke menneskelige skjold; det er det samme som å være lokkemiddel for de internasjonale nyhetsmediene for å samle vrede mot jødene.»

En gruppe som overvåker palestinere i Syria sa at 3685 av dem har blitt drept siden begynnelsen av borgerkrigen. Men hvem «klager til FN om» dette, eller den syriske regjeringens massakre «av hundretusener arabere»? Folk bryr seg tilsynelatende bare om døde arabere hvis «de blir drept mens de forsøker å myrde jøder eller invadere den jødiske staten». («The uproar over Gaza», Desmond Tuck, San Mateo CA, JP Letters to the Editor, 7 Apr. 2018)

Earl Cox bemerker at mens Hamas soldater bærer kaffiyeh og skytevåpen, deres ledere har dress og slips og benytter seg av det som forfatteren William Safire benevnte som «en slu bruk av kommunikasjons-media for å spille på menneskers følelser». Hamas allierte i denne «pennens jihad», er et «partisk anti-israelsk media», som støtter dem fullt og helt - men «sannheten er deres «akilles hæl».

Ved å bruke taqiyya- den godkjente islamske taktikken å lyve for å oppnå seier for Allah, kaller Hamas sine marsjer for «fredelige og ikke-voldelige». Men fra dag en har «fredelige» demonstranter «kastet steiner og brannbomber, og avfyrte våpen mot IDF-soldater som forsvarer sitt lands grenser…». Likevel kritiserer toppdiplomater fra EU, den arabiske verden og FN Israel for aggresjonen mot disse «fredelige» demonstranter. («Selling Illusions», E.Co, JP Op-ed, 17 Apr. 2018)

Persias ånd mot Gud & Israel

I Davos advarte Netanyahu igjen at den iranske atomkjerne-avtalen fra 2015 «gir Iran, vår tids mest framstående terroriststat, muligheter til å produsere kjernevåpen» som de kan gi til sine «stedfortredere, til terrorister», eller bruke dem selv. Det er ytterst viktig «å hindre Iran fra å skaffe et kjernevåpen-arsenal», ettersom Iran sprer terror over hele verden og åpent har Israels tilintetgjørelse som mål. (Netanyahu: Nuclear deal allows Iran to produce 200 bombs», Israel Hayom, 26 Jan. 2018)

Da Israel og Russland har en ganske bra relasjon, har Bibi advart Putin om at han ikke vil tillate Iran å etablere militærbaser i Israels bakgård. «Hvis Iran ikke blir stoppet fra å forskanse seg militært i Syria, eller om de gjør Libanon til en ´fabrikk for presisjons-missiler´ med Israel som mål, da vil Israel stoppe dem …» («PM to Putin: We will stop Iranian entrenchment in Lebanon, Syria», JP, 30 Jan. 2018)

Sjefen for den militære etterretningstjenesten, generalmajor Halevi fortalte russerne da han var med Bibi i Moskva, «at Israel ikke kan godta opprettelsen av en ´sjiittisk halvmåne´ langs» de «syriske og libanesiske grensene, med Hizbollah og pro-iranske militser på Golan og i Libanon, «bevæpnet med iranske våpen og et arsenal med presisjons-missiler». (Russia the primary address,» Oded Granot, Israel Hayom Op-ed, 30 Jan. 2018)

David Weinberg ved Instituttet for strategiske studier i Jerusalem skrev: «Når man gransker den globale medie-overvåkningen av de skarpe sammenstøtene på Israels nordlige grense» i februar, var det sjokkerende å bevitne hvor få rapporter «som fokuserte på den iranske aggresjonen» som lå bak dem. De fleste så det som en strid mellom Israel og Syria. Denne «alvorlige feil-analysen» avslører en «farlig trend: de vestlige observatørers tendens til å ignorere roten til så mye ondskap i regionen – Iran».

Mange vestlige diplomater som besøker Israel har ingen aning om Irans «stridslyst og ambisjon, eller den transformative [omdannende] teknotiske trusselen til regionens stabilitet som Iran utgjør».

I stedet tror de at atom-avtalen sørger for at det iranske regime fokuserer på «å gjenoppbygge sitt samfunn og sin økonomi». Ingenting kunne være fjernere fra virkeligheten, da Iran ikke engang skjuler sine mål: «å eksportere sitt radikale islam globalt, å dominere regionen og tilintetgjøre Israel…».

Ayatollah Khamenei kaller Israel ofte for «en kreftsvulst i Midtøsten som må fjernes», og oppmuntrer til «Palestinas befrielse… ved hellig krig/jihad». Israel og Iran har «vært i krig, indirekte, siden tidlig åtti-tallet», i og med opprettelsen av Hizbollah.

«Men nå har iranske generaler og militære styrker slått leir langs Israels grense til Syria og har gått over til åpen militær konfrontasjon med Israel». («Waking up to the Iranian threat»,» D.M Weinberg, Israel Hayom Op-ed, 16 Feb 2018)

Et toppmøte i april mellom presidentene i Iran, Russland og Tyrkia gjorde israelske forsvars-tjenestemenn bekymret. De tre snakket om følgene av den syriske borgerkrigen, og hvordan man skulle dele opp byttet. En israelsk tjenestemann sa at Iran så toppmøtets resultat «som et grønt lys for å fortsette å befeste seg i Syria», noe som er en meget «bekymringsfull utvikling for Israel «.

Rouhani, den iranske presidentens tilstedeværelse, sammen med Russlands Putin og Tyrkias Erdogan, blir betraktet som et «tegn på takknemlighet mot Iran for deres anstrengelser for å hjelpe til med å redde Assads regime i Syria», og «en garanti for Irans framtidige rolle der». Og mens Russland ikke egentlig ønsker å ha en iransk maktbase i Syria, så er det ikke bare slik at de ikke gjør noe for stoppe denne prosessen, men de faktisk framskynder den».

Israel anser at «den eneste makten som er i stand til» å avbryte Irans mål i Midtøsten er USA, men de har hatt veldig liten framgang i å få Amerika til å ta en mer aktiv rolle. («Israeli officials warn against Iran´s ´dangerous empowerment in Syria,» Israel Hayom, 9 Apr. 2018)

Profeti

Iran: Store, offentlige bønnemøter holdes over Irans vannkrise. »2017 hadde det laveste nivå av nedbør på 50 år. Ved et møte sa en sjiittisk prest, «Vi må slutte å synde, angre og be om tilgivelse… Tørke, jordskjelv og katastrofer» er advarsler. «Når mennesker ikke respekterer guddommelige, individuelle og sosiale rettigheter, stenges dørene til himmelske velsignelser».

Og når en nasjons ledere uopphørlig forbanner Israel, da er den nasjonen under Guds forbannelse (1. Mos. 12:3; 4. Mos. 24:9). («Iranians Pray for Rain amidst Brutal Droughts.» ICEJ News, 18 Jan. 2018)

I Iran finnes det flere synlige tegn på Guds dom. Det pågår fremdeles demonstrasjoner mot det nåværende regimet. En video, nylig filmet ved en iransk moske, viser folk som roper slagord: «Irans

virkelige fiende er det islamistiske regimet og ikke USA eller Israel».

Graffiti i Iran uttrykker sinne over Irans utenrikspolitikk, der man kan lese: Forlat Syria, tenk på oss! Nei til Jemen! Nei til Libanon og Hizbollah! Våre liv for Iran».

Irans valuta, rial, har tapt nesten halvparten av «sin verdi mot dollaren siden september 2017». Inflasjonen stiger og arbeidsløsheten «kan ha nådd 45 % …» («Why Iran is escalating the conflict with Israel,» Y. Visser, Arutz 7 Analysis, 25 Apr. 2018)

Kristne sionister: «Israels grunnleggere, som etset forpliktelsen til oppmuntring av jødisk innvandring inn i selvstendighets-deklarasjonen, skulle ha blitt overrasket» over at 70 år senere stoler Israel «på at kristne skal oppfylle det løftet». I dag finansierer kristne sionister omkring 33 % av alle israelske immigranter, en frukt av det «stadige tettere forholdet mellom Israel og dets evangeliske kristne allierte…».

Rabbi Y. Eckstein, president i Det internasjonale fellesskapet mellom kristne og jøder, sa: «Etter 2000 år med undertrykkelse og forfølgelse», hjelper kristne i dag jødene. Og Bibi sa i et kristent medie-toppmøte i Jerusalem at Israel har «ingen bedre venner i verden enn de kristne menighetene…». («Christians emerge as key patrons for Jews moving to Israel,» AP 8 Mar. 2018)

Så sier Herren Gud: Se, Jeg løfter Min hånd til en ed for folkeslagene, Jeg reiser Mitt banner for folkene. Da skal de komme med dine sønner på armen, og dine døtrer skal bæres på skulderen.Jesaja 49:22

Våk & be

Men avslutningen på alle ting er kommet nær. Vær derfor sindige og edruelige i deres bønner! (1.Pet. 4:7). Den siste tiden begynte ved Pinsen/Shavuot, da Peter sa: Det er dette som ble sagt gjennom profeten, og da siterte han fra Joel 3:1-5 (Ap.gj. 2:16-21). Jødene er kommet tilbake til sitt land etter nesten 2000 år i eksil, og med mange andre profetier som er gått i oppfyllelse, må vi være nær slutten av de siste tider og gjenkomsten til Messias Yeshua. Så hvordan skal vi våke og be? Og hva skal vi våke over?

En vekter våker og advarer en by om farer som nærmer seg. For å kjenne dagens farer må vi kjenne hele Guds Ord, og Det nye Testamentet er ikke nok. Vi behøver ha hele Hans Ord i vår ånd ved å lese og studere det. Vi kan ikke forvente at vi skal forstå det fullt og helt på denne siden av herligheten [glory], men det er ingen unnskyldning for ikke å oppbevare hver «prikk og bokstav» i vårt indre. Med Hans Ord i våre hjerter, fornyet ved daglig lesning, kan Guds Ånd salve vår forståelse – når vi behøver ha den (2 Sam. 23:2).

Prøv å be dette verset før du skal lese. Åpne mine øyne, så jeg kan utforske de underfulle sannheter i Din lov. (Salme 119:18)

Chuck og Karen Cohen