Shalom fra Sion

Økningen av grusomme hendelser over hele verden synes å være i overensstemmelse med bibelens advarsler om enden som sammenlignes med en kvinne hvis fødselsveer øker i smerte og hyppighet. Hvis dette er sant, må Guds barn nå være i vedvarende forbønn - rope at Hans rike skal komme og at Hans vilje skal skje, som i himmelen, så og på jorden (Luk. 11:2).

Gi akt på forbønnens kraft

Guds natur forandrer seg ikke (Mal. 3:6; Jak. 1:17), men Han kan skifte mening og overtales som svar på forbønn. Hvis dette ikke er sant, så er alle formaninger til bønn og eksempler på forbønn i Bibelen bare eventyr. Vi leser mange ganger om hvordan Gud søker dem som vil stille seg i gapet framfor Ham og bønnfalle om nåde overfor Hans guddommelige rett til å utøve dom.

Esekiel 22:30-31 forteller at Gud søker etter en forbeder som vil være virksom i bønn foran Ham (Jak. 5:16-18), så at Han kan vise sin nåde. Men om ingen forbeder finnes, så vil hans rettferdige dom utløses. Derfor lette Jeg etter en mann blant dem, en som kunne reise en mur og stille seg i gapet foran Mitt ansikt til vern for landet, så Jeg ikke skulle ødelegge det. Men Jeg fant ingen. Derfor utøser Jeg min vrede over dem. Jeg fortærer dem ved Min harmes ild. Jeg fører deres ferd over deres eget hode, sier Herren Gud.

I 1 Mosebok 18:17 spør Gud om Han skal skjule for Abraham det Han tenker å gjøre mot Sodoma og Gomorra. Han visste at Abraham ville stille seg i gapet for de onde byene. Selv om Abrahams forbønn forandret Guds plan, fantes det ikke nok rettferdige innbyggere der for å holde Guds dom tilbake.

Man blir ekstra oppmerksom når man leser i Esekiel 16:49 at den fremste årsaken til Sodomas ødeleggelse ikke var sodomi, men hovmod (pride)! I dag har vi Gay Pride parader og vi ser en arrogant og oppblåst holdning hos mennesker reise seg mot Gud

I 2. Mosebok 32 utøver Moses bibelsk forbønn. Igjen viser Gud Moses årsaken til Hans dom over folket. Hvis Gud bare ville tilintetgjøre Israel for at de hadde tilbedt gullkalven, så hadde Han ikke sagt noe. Etter å ha fortalt Moses hva Han tenkte å gjøre, sa Han, «Bland deg nå ikke inn,» (2 Mos. 32:10a) Tenk at: Skaperen over alle ting sier til Sin skapelse, «Bland deg ikke inn; flytt deg av veien for Meg.»

Moses må ha fornemmet at Gud testet ham da han trosset Ham og sto foran Ham og argumenterte at Han måtte «angre» - skifte mening - angående Israels utryddelse. Moses henviste aldri til Israels synd eller unnskyldte dem. Isteden fokuserte han sin bønn på hva som ville skje med Guds navn, dvs. Hans rykte og Hans løfter. Når Guds ære er målet med forbønn, får det alltid Hans oppmerksomhet, selv om vi ikke alltid får de svar vi ber om (Salme 79:9-10; 115:1-3).

Det finnes mange andre eksempler i Tanach på forbønn som bes til Guds ære. Og vi ser den samme hensikten med Herren Yeshuas død på et kors – som Mellommann mellom Gud og mennesker (1 Tim. 2:5). Vi fortjener dom uten nåde, men fordi Faderen sendte en forbeder som stilte seg i gapet for oss, mottar vi nå Hans forunderlige nåde. Og Messias fortsetter å be for oss - til fullkomment å frelse oss. (Heb. 7:25).

Israels parlamentsvalg 2019

Vi har bedt Gud om å underkjenne menneskers planer (Salme 33:10-11; 103:19; Ords 19:21) og om å reise opp den Han har valgt til å lede Sin nasjon i denne tid (Salme 75:6-7; Dan. 2:21). Gud hørte vår spesielle bønn for at statsminister Bibi Netanyahu skulle bli gjenvalgt. Forhandlinger mellom de ulike partiene, for å danne en koalisjons-regjering, kan ta mange uker. Be for dette sammen med oss ved å lese Intercessors for Israels fredagsbønnepunkter (påmelding: www.ifi.org.il).

Selv om muligheten finnes for at Bibi skal bli tiltalt for ulike «kriminelle handlinger», har han ennå ikke blitt tiltalt. Vi ba ikke for eller stemte på en fullkommen, rettferdig helgen. Netanyahu er en politiker, og hvordan hans forhold til Gud er, det vet bare Gud. Han har vært en sterk og frimodig leder for Israel i mange år, og har gjennomført mange saker som synes å være inspirert av Gud. Men han er bare et menneske, og når Gud velger ledere til nasjoner, også til Sin utvalgte nasjon , må Han velge et menneske av kjøtt og blod, enten en synder, eller en helgen som kjemper med synden. De er de eneste alternativene.

Mange store verdensledere har en tvilsom moral og det som Netanyahu har blitt anklaget for er bare grensetilfeller. Vi ber likevel for at Gud til slutt skal sette hyrder over Israel etter Sitt eget hjerte som Han har lovet (Jer. 3:15; 23:4).

Stå opp, strål

Et av de mest oppmuntrende tegn som viste seg etter valget er, at den unge generasjonen av israelere til en overveldende del stemte på Likud og på partier til høyre. Mens «amerikanske millenials» luter tungt mot liberal politikk, «har unge israelere gått i motsatt retning,» og identifiserer seg med det konservative høyre mye mer enn sine foreldre. Den årlige israelske demokrati-indeksmålingen fra 2018 viste at omkring 64 % av israelske jøder «i alderen 18-34 identifisererte seg med høyre, jamført med 47 % av dem som var 35 og eldre.» Og en måling utført en uke før valget «fant et direkte samsvar mellom alder og støtte for» Netanyahu , med 65% i alderen 18-24 og 53 % i alderen 25-34 til fordel for ham.

Denne trenden at yngre velgere vender seg til høyre, beror trolig på «hendelser som preget deres oppvekst». De var ennå ikke født «i fredsprosessens glansdager på 1990-tallet,» men «vokste opp under den andre intifadaen, da hundrevis av israelere ble drept av selvmordsbombere.» Den demoniske effekten av løsgjørelsen av Gaza i 2005, som skjedde da de var mellom 4 til 20 år gamle, «førte til at mange unge israelere var harme over enhver leder som var villig til å gi fra seg mer land under israelsk kontroll.» Da mange av dem har tjenestegjort i IDF, har Gaza-krigene bare forsterket det synspunktet, noe som er enda et svar på bønn.

En talsperson for Likud bemerket at «mennesker som vokste opp midt under Al-Aqsa intifadaen ikke stoler på palestinere, ikke tror på fred. De ønsker egentlig at det skal bli fred, men det finnes ingen freds-partner.»

Den israelske politiske analytikeren D. Scheindlin sa, at for yngre religiøse sionister er løsrivelsen av Gaza, da over 8000 jøder ble utvist, «sett på som et så fullstendig overveldende øyeblikk som de har sverget aldri mer skal gjentas. Den alminnelige oppfatningen er, at vi ga dem land og de skjøt raketter på oss til gjengjeld. . . De nasjonal-religiøse har, siden da, betraktet det som et nasjonalt trauma.»

I tillegg til å ha vokst opp under konstant konflikt, «formes denne gruppen av sin religiøsitet.» En større prosentandel av dem er nå ortodokse og religiøse sionister, og de «luter mer mot høyre.» Vi ser dette i USA også, da de som er mer «religiøse», det vil si bibeltroende, er mer innstilt mot høyre.

«Høyre-partier har også tiltrukket unge velgere ettersom de foretrekker samme plattform: sosiale medier.» Scheindlin bemerker at «Bibi hater intervjuer» og vil heller ha «en fullstendig kontrollert beretning, så han bruker flittig sosiale media… To av hans nærmeste rådgivere er hans rådgivere i sosiale media…»

(Younger voters have grown more conservative over time,» JP, 11 Apr. 2019)

Hvilken grense kan Israel forsvare?

Israels ambassadør i Storbritannia, Mark Regev, ble intervjuet av BBC angående Israels aksjoner langs sikkerhetsgjerdet mot Gazastripen (hvor Hamas har organisert dødelige demonstrasjoner siden mars forrige år), og ble spurt om Israels taktikk der. Regev sa at alle «vet at det er en krigssone,» så hvorfor busser Hamas kvinner og barn inn dit? Israel trakk seg ut av Gaza og «omgrupperte til bak 1967-års våpenstillstands-linje, som er…. den anerkjente grensen…. Hvis vi ikke kan forsvare den grensen, hvilken grense anser dere at vi får forsvare?»

Regev tilføyde, at målet med opptøyene, «som det uttrykkes av Hamas,» er å bryte seg inn og drepe vårt folk.» («Israeli ambassador Regev defends Israel´s actions at Gaza borders in BBC interview,» www.thejc.com, 18 Jan. 2019)

Forvrengt historiebeskrivelse

Raymond Ibrahim, som er forfatter og kommenterer islamsk historiske og nåværende krig mot kristendommen, spør: «Hvordan kan en fundamentalt svak muslimsk verden være en trussel mot et økonomisk og militært overlegent Vesten?» Et svar gis i hvordan Vesten ser på islam i dag, «sammenlignet med dets faktiske historiske erfaring med islam.» Fra deres første kontakt med «Vestens sivilisasjon» og i århundrer deretter, har muslimer handlet som dagens IS-terrorister, overbevist om «at islam befaler krig mot og gjør slaver av eller slakter ikke-muslimer.» Ved begynnelsen av det 7de århundre ble nesten 75 % «av kristendommens opprinnelige territorium» erobret av islam; dette inkluderer deler av områder i «Portugal, Spania,Frankrike, Italia, Island, Danmark, England, Sicilia, Sveits, Østerrike, Ungarn, Hellas, Russland, Polen, Bulgaria, Ukraina, Litauen, Romania, Albania, Serbia, Armenia, Georgia, Kreta, Kypros, Bosnia-Herzegovina, Makedonia, Hviterussland, Malta og Sardinia.»

Fra det 15de til det 18de århundre ble «omtrent fem millioner europeere bortført og gjort til slaver i jihads navn.» De europeiske slavene som ble tatt fra det 8de til det 11te århundre er ikke telt. «Den største islamske hær som noensinne har invadert» Europa, ca 200 000 muslimer, forsøkte å erobre Wien i 1683, men mislyktes. Men de såkalte Barbariske Piratene i Nord-Afrika, muslimske slavehandlere, «voldte ødeleggelse langs Europas kyster …» Amerikas første krig, som ble kjempet før de valgte sin første president, var mot disse muslimske piratene.

Men etter å ha beseiret islam, ble Europa arrogant. Som historikeren Hilaire Belloc (f. 1870) noterte ved høydepunktet for Vestens makt og muslimsk svakhet, har en mengde mennesker i «Europa og Amerika glemt alt om islam,» og tror at det er slutt på den, men den er «den mest formidable, utholdende fiende som vår sivilisasjon har hatt, og kan når som helst bli en like stor trussel i framtiden som den har vært i fortiden.»

Ibrahim sier: hva verre er enn å «glemme», er hvordan Vesten i dag forvrenger «historien så at den passer dens postmoderne paradigmer.» I akademia, i media og i Hollywood «er den dominerende historiske beretningen den, at muslimer er offer for intolerante kristne i Vesten.» Historiebøker bidrar til denne forvrengningen ved å tale om «arabiske, mauriske, ottomanske eller tartariske - og knapt om islamske - invasjoner, uten å nevne den selvklare felles grunnen, jihad, som drev disse ellers ulike folk til å angripe Vesten.»

Mange argumenterer at dette er passert historie, og sier; la oss gå videre og «begynne et nytt kapitel med gjensidig toleranse og respekt,» selv om vi måtte glemme historien. Men muslimer «viser fremdeles samme imperialistiske impuls og intolerante overlegenhet som deres forfedre», da mer enn 215 millioner kristne lever under «en alvorlig forfølgelse,» og mange andre «vantro» står overfor «folkemord i jihads navn.»

(«The dire consequences of rewriting Western-Muslim history,» R. Ibrahim, JP Op-ed, 24 Nov. 2018)

Trump anerkjenner Golanhøyden som israelsk

USAs president Trump twitret den 21 mars: «Etter 52 år er det på tide for USA fullt ut å anerkjenne Israels suverenitet over Golanhøyden, som er av kritisk strategisk og sikkerhetsmessig betydning for staten Israel og for regionens stabilitet!» Bibi ringte Trump og takket ham for å ha «skrevet historie.»

Senere sa Bibi, da han var sammen med USAs utenriksminister Pompeo, «Trump anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad og flyttet USAs ambassade hit. Så trakk han seg ut av den katastrofale avtalen med Iran og gjeninnførte sanksjoner. Men nå gjorde han noe av like stor historisk betydning», og dette skjer når «Iran forsøker å bruke Syria som plattform for å angripe og utslette Israel … Vi feirer Purim, fordi vi minnes at for 2500 år siden forsøkte andre persere (antikkens iranere), ledet av Haman, å tilintetgjøre det jødiske folket.» De mislyktes da, og dagens «persere, ledet av Khamenei prøver enda en gang å utslette det jødiske folket og den jødiske staten. De kommer til å mislykkes igjen.»

(«Trump: It is time for the US to recognize Israel´s sovereignty over the Golan Heights,» JP, 21 Mar. 2019)

De fleste uttalte årsakene for denne handlingen ble koblet til sikkerhet, men det finnes en dyp bibelsk forbindelse mellom Israel og Golan, som også kalles «Basan» i bibelen, og en lang historisk tilknytning. Som Haim Rokach, lederen for Golan Regional Council, skrev, at i de 52 årene siden Israel gjenerobret «Golan, har 34 gamle synagoger fra ulike historiske tidspunkter blitt oppdaget der, langt flere enn på noe annet sted i landet.» («Affirming an ancient bond,» H. Rokach, Israel Hayom Op-ed, 22 Mar. 2019)

David Parson i ICEJ skrev: «Det ville være feil å påstå at Trump bare ´ga´Golan til Israel, fordi Gud gjorde det allerede for lenge siden.» Verden hevder at Israel «okkuperer Golanhøyden illegalt helt siden de tok tilbake området fra Syria» i seksdagerskrigen 1967, som om «det alltid hadde vært syrisk territorium.» Men Golan er en del av det landet som «Gud lovet Abraham og hans etterkommere» (1. Mos. 15:18-21). «Basan … ble erobret under Moses og Josva … for 3500 år siden (se 5. Mos. 3-4), og tilhørte Manasse stamme.»

Frankrike og Storbritannia kranglet om Golan da de delte opp det Otttomanske imperiet i slutten av Den første verdenskrigen. «I den hemmelige Sykes-Picotavtalen fra 1916, ga Storbritannia etter for det franske kravet om at Golan skulle bli innlemmet i deres mandat for Syria,» på grunn av områdets vannressurser. Men jødiske velgjørere hadde via Det jødiske nasjonalfondet «allerede kjøpt store landområder på Golan, i forventning om at jøder skulle bosette seg der …»

Syria fikk til sist Golan, og i og med Syrias uavhengighet, ble området gjort om til en «enorm militærbase,» som forbød sivile å bo der, med unntak av «tre eldgamle druser-landsbyer … Fra sine befestede posisjoner … øvingsskjøt syriske soldater rutinemessig på jødiske bønder ute på deres marker og på fiskere» på Genesaretsjøen. Denne konstante beskytningen «testet Israels beslutning … men spenninger nådde et nytt nivå i 1964» da Syria begynte «å avlede Jordan-elvens kilder» på Golan. «Noen historikere sier at dette … var den opprinnelige gnisten til konflikten i 1967.» («´Gift´ of the Golan?» D. Parsons, ICEJ News Briefs, 29 Mar. 2019)

Etter Trumps beslutning, uttalte EU følgende: «Vi anerkjenner ikke Israels suverenitet over Golan.» (Israel will protect Europe, even if Europe doesn´t deserve it,» G. Meotti, Arutz 7 Op-ed, 27 Mar. 2019)

Den internasjonale juridiske eksperten Alan Dershowitz hevdet at EU ikke ga «noen overbevisende argument utenom sitt vanlige krav om at status quo ikke skal forandres.» Men Israels kontroll over Golan har vært status quo i 52 år, og deres «legitime behov for å kontrollere området har bare økt med tiden, med krig i Syria og med nærvær av Irans og Hizbollahs militære» på grensen. Vil EU virkelig at Israel skal overgi Golan til Syria i dag?  «Har noe europeisk land noensinne overgitt viktig landområde, erobret i forsvarskrig, til en svoren fiende»?» Etter begge verdenskrigene «foretok europeiske land territorielle justeringer for å underlette bevaringen av freden. Hvorfor skulle EU utsette Israel for en dobbelt standard som de aldri har krevd av seg selv?» («Trump is right about the Golan Heights,» A. Dershowitz, Gatestone Institute, 30 Mar. 2019)

Israel & Russland

I mars ble det avholdt et viktig møte i Moskva mellom Netanyahu og den russiske presidenten Putin. Tidligere ambassadør for Israel Zalman Shoval sa at øverst på agendaen var temaet «Irans utstrakte aktivitet i Syria. Gitt at Russland etablerer seg i regionen har blitt» en realitet,» er Moskva nå en sentral spiller i et hvert senario i så måte.»

Iran, Israels hovedmotstander og umiddelbare sikkerhetstrussel, jobber aktivt mot sitt mål om å skape en strategisk korridor mot Middelhavet og styrke kapabilitetene og aktiviteten til sine stedfortredere, som Hizbollah…» Som tilsvar har Israel tatt grep for å forhindre dannelsen av en iransk front i Syria.» Militært har det vært betydelig suksess, allikevel er Russlands rolle i hva som vil skje videre, vital.

«Relasjoner mellom Russland og Iran angående Syria er grunnet i delte, men ikke nødvendigvis langsiktige interesser – som de begge anser være til gjensidig fordel for øyeblikket. Men det er også motstridende interesser,» så at «Russlands holdning mot Israels strategiske mål, spesielt Israels militære operasjoner er påvirket av varierende og ofte konfliktfylte faktorer. Noen sier at Moskva til og med kan sette pris på det israelske anti-iranske framstøt,» forutsatt at de(Israel) ikke setter Russlands direkte interesser eller styrker i fare.»

Under Putin, «jobber Russland mot å etablere sin posisjon i Midtøsten, ikke på Israels bekostning, men heller gjennom å inkludere Israel.»

Shoval sier, «Diplomatiets historie kommer helt sikkert til å markere Netanyahus (kunststykke)/handling med å balansere Israels fundamentale forhold med USA med dets pragmatiske koordinering med Russland om Syria, uten at det sistnevnte blir tolket av Washington til å påvirke deres globale interesser negativt, som en betydelig diplomatisk bragd. Og Israel handler klokt gjennom å operere med full åpenhet overfor USA i dette og andre forhold, uten å glemme at USA er Israels strategiske og verdibaserte allierte gjennom lang tid, mens Russland er en viktig og praktisk partner i det å håndtere enkelte spesielle områder.» («The Netanyahu-Putin entente,» Z.Shoval, JP Op-ed, 29.mars 2019)

Freds - idolet i dagens verden.

Største delen av verden krever fred mellom Palestina og Israel basert på en «tostatsløsning.» For ikke lenge siden, var det en annen «løsning» på det jødiske problemet – Hitlers Endelige Løsning! Uansett hvor hyggelig «fred» høres ut, Israel våger ikke handle med sin Gudegitte arv av Løftes - landet – som er Hans land (3 Mos 25:23, Joel 3:2). Det er langt bedre å ha Gud på Israels side og verden imot, enn å ha verdens støtte om Israel vender seg fra Ham (Sal 118:6, 8-9).

I februar, forkastet en senior amerikansk tjenestemann tanken om at en slags «jevnbyrdighet» mellom israelske og palestinske sider var nødvendig for å «forhandle frem en endelig fredsløsning.» Han sa at Trumps administrasjon «er stolt supporter av Israel og føler intet behov for å forsøke balansere et pro-Israel utsagn med noen gulrøtter for palestinerne,» heller ikke er USA «flaue over å forsvare Israel der Israel trenger å bli forsvart …»

Tjenestemannen avviste påstanden om at USA ikke lengre er en «ærlig forhandler». «Vi tror ikke det er nødvendig for oss å ha en ekvivalens for å gjøre en fredsinnsats, hvor vi bare kan si visse ting om Israel hvis …. vi også sier noe om palestinerne … (Vi) sier det som sant er. Sannheten kan være ubehagelig for noen. Men vi kan ikke løse konflikten uten å være åpne og ærlige.»

Tjenestemannen håper at så snart deres plan for «fred» blir offentlig, og når dette skrives er den ikke det, vil palestinske ledere se hvor mye deres folk kan vinne, allikevel la han til, at «USA vil ikke prøve å tvinge noen av partene til å akseptere fredsforslaget …» («US: The fact that we´re pro-Israel doesn´t mean we can´t mediate peace, » TOI, 5 Feb. 2019) For Amerikas skyld, ber vi om at det siste utsagnet stemmer!

Fred med hvem?

Fred er et fantastisk mål, men om det er en grusom fiende som vil ha alle jøder døde fordi den «gud» de er underlagt befaler dette – da er det ingen part Israel kan skape sann fred med. Verden og mange i Kirken trenger fullt ut å ta inn over seg denne virkeligheten!

Khaled Abu Toameh, en israelsk arabisk muslim, avslørte hvordan palestinerne nå bruker «islam for å rettferdiggjøre sin heftige motstand mot å normalisere relasjonen med Israel.» Den palestinske myndigheten (PA) har «advart arabiske stater at å normalisere forholdet til Israel er ensbetydende med forræderi,» og er et «dolkestikk i ryggen på palestinerne.» Ettersom den Gaza - baserte Palestinian Scholars’ Association ser «at deres appell til de arabiske landene faller på døve ører,» har de utstedt en fatwa, et islamsk religiøst dekret, for å gjøre «konflikten med Israel til en religiøs konflikt.»

Den (fatwaen) sier at «normalisering med den sionistiske fienden, og akseptering av den i regionen,» er meget farlig for «det muslimske samfunnet og en trussel mot dets sikkerhet, i tillegg til å ødelegge dets doktrine …» Det gir makt til «jøder over muslimenes land,» og innebærer, «overgivelse til de vantro…»

De påminner arabiske ledere om Hamas traktat som sier: «Landet Palestina er et islamsk Wakf innviet til fremtidige muslimske generasjoner inntil Dommens Dag.» Ingen arabisk nasjon, leder eller gruppe har rett til å oppgi noen del av det.

Denne fatwaen viser at «hvis noen arabere signerer fredsavtaler med Israel, kommer det alltid til å være muslimer som vil fordømme dem som ‘forrædere’ og anklage dem for å handle mot Koranen og Islam.» Dette fjerner muligheten for noen palestinsk leder å «gå inn i noen form for forsoning og normalisering med den ‘sionistiske fienden’.» («Palestinians:No peace or Reconciliation with the ‘Infidels’,» K. Abu Toameh, Gatestone Institute, 4 mars 2019)

Bassam Tawil, en arabisk muslim, sa at Hamas overfører oppmerksomheten fra sitt eget katastrofale lederskap i Gaza gjennom å angripe Israel. Så mens Israel forsvarer seg, forteller Hamas «sine folk det finnes ikke rom for interne stridigheter og uenigheter ‘fordi vi er under angrep fra jødene’.» Enhver fra Gaza som våger å kritisere Hamas vil så bli stemplet som «en ‘forræder’ og ‘kollaboratør’ med den ‘sionistiske fienden’.»

Det skjedde nylig. To raketter ble avskutt mot Tel Aviv «kort tid etter at tusenvis» av Gaza - beboere åpenlyst hadde protestert mot «den grufulle økonomiske situasjonen der – at midler som var tiltenkt dem hadde tilsynelatende blitt overført til å finansiere terrorisme,» og krevd en slutt på «Hamas undertrykkende tiltak mot eget folk…»

Rakettangrepet og Israels uunngåelige militære svar på Hamas og islamsk Jihad - mål, stengte ute alle nyheter om disse demonstrasjonene, eller Hamas ondsinnede taktikker i håndteringen av disse. Kort etter, åpnet Hamas «sikkerhetsvakter ild mot hundrevis av fredelige palestinske demonstranter.» Øyevitner rapporterte også at mange barn ble «brutalt slått» av Hamas.

Hamas overtok kontrollen over Gaza fra De palestinske myndighetene for tolv år siden, og har holdt de nesten to millioner innbyggerne i Gaza som gisler. Selv mange palestinere sier Hamas begår krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskerettighetene.» Allikevel istedenfor å ta seg av Hamas, driver «hyklerne i FN, den internasjonale pressen og andre internasjonale fora» hetskampanjer mot Israel for at de «forsvarer seg mot raketter og missiler som skytes» mot den israelske sivilbefolkningen.

Nylig påsto «menneskerettighets ‘eksperter’ i FN at Israel kan ha begått krigsforbrytelser gjennom å skyte mot palestinske demonstranter, som forsøkte bryte seg gjennom grensegjerdet mellom Gaza og Israel og trenge seg inn i Israel.» På tross av at Hamas og islamsk Jihad innrømte at de fleste av demonstrantene var deres medlemmer. Det vil si, Israel blir «beskyldt for krigsforbrytelser for å forsvare egne grenser mot terrorister som forsøker å trenge seg inn for og myrde og kidnappe israelere,» mens Hamas sine ledere går fri til tross for at de begår «krigsforbrytelser mot jøder, og …. mot sitt egen folk.» («Hamas War Crimes against Israel, Palestinians,» B. Tawil, Gatestone Institute, 18 Mar. 2019)

Irans økende trussel mot Israel

Dr. Majid Rafizadeh, en Harvard utdannet politisk forsker, og president for det International American Council om Midtøsten sa, «Irans militære aktiviteter og tydelige offentlige trusler om å utslette Israel fortsetter å øke i frekvens og styrke … Med slike alarmerende løfter om konflikt, skulle man forvente at internasjonale nyheter, media og politikere,» ville protestere. Men Irans oppførsel blir «avdramatisert i verste fall, eller ignorert i beste fall.»

En av Irans «grunnpilarer og revolusjonære idealer» er å se Israels knust. Det er også en religiøs profeti av den islamske republikkens grunnlegger Ayatollah Khomeini, og av dagens øverste leder, Ayatollah Khamenei. Begge deklarerte at Israel skal slettes fra kartet, og at «Irans teokratiske etablissement tror at deres øverste leder er Allahs representant på jorden,» uansett hva de sier, «må bringes til liv av Allahs sanne etterfølgere.» Så Irans mål om å utslette Israel vil oppfylle en «religiøs profeti,» i tillegg til å resultere i «strategiske og geopolitiske seire – i Irak, Syria, Yemen, Libanon og på Gaza stripen.»

«Vår strategi er å utslette Israel fra det globale politiske kartet,» sa øverste leder for Irans Islamisk revolusjonære vakt-korps, og Khamenei tvitret, «det sionistiske regime vil gå under» i nær fremtid. Rafizadeh mener at disse høymodige uttalelsene er grunnet på resultatet av den syriske borgerkrigen, noe som har gjort det mulig for Iran å etablere militær-baser der; noen nær den israelske grensen.

Rafizadeh:» Det er ubegripelig at visse politikere og regjeringer, også EU, kritiserer Israel for deres midtøstenpolitikk, og deretter vender blikket bort fra Irans militære mobilisering langs grensen mot Israel – samtidig som Iran avfyrer missiler og raketter mot Israel fra Syria, transporterer missiler sjøveien til … Hizbollah, og fortsetter å true Israel med tilintetgjørelse i nær framtid. Når vil det internasjonale samfunnet begynne å ta på alvor den iranske regjeringens trusler og fysiske aggresjon? Eller ønsker det internasjonale samfunnet i hemmelighet å se at Israel blir utslettet, under Europas Orwellske forvrengning av termen ´fredsprosessen´?» («Iran Inches Closer to its Goal: ´Wipe Israel off the Map´.» M. Rafizadeh, Gatestone Institute, 16 Mar. 2019)

Historien har lært oss jøder å tro mer på våre fienders trusler enn på våre venners løfter! Guds fiender har erklært Israels tilintetgjørelse i nesten 3000 år (se Salme 83:2-5); det er ikke noe nytt og det kommer ikke til å lykkes.

Antisemittismens økning

Den største opinionsmålingen om antisemittismen (med 16400 spurte i 28 EU-nasjoner) viste at 38 % av Europas jøder funderer på å forlate EU på grunn av den senere tids økning av antisemittisme. 89 % sier at antisemittismen «har økt betydelig de siste fem årene», og nesten en tredjedel sier at de har blitt utsatt for det. De vanligst forekommende antisemittiske kommentarene er at «jødene har for mye makt og innflytelse», at «jøder utnytter Holocaust for sine egne interesser», og at «Israel behandler palestinerne som nazistene behandlet jødene». («Survey: 38 % of Jews in Europe are thinking about leaving,» Israel Hayom, 9 Dec. 2018)

Islamsk antisemittisme

Rafael Castro, som er politisk analytiker fra Yale og Hebraiske Universitetet, skriver, «Mange velutdannede mennesker anser at antisemittismen er et beklagelig, men i det store hele et nytt fenomen i den muslimske verden. I deres islamofile historiesyn har jøder og muslimer levd fredelig sammen inn til sionismen ødela deres idylliske sameksistens. Dette argumentet antyder at det er jødene som bærer skylden for antisemittismen i den muslimske verden.» Derfor hviler byrden om gjenopprettelsen av fred i Midtøsten på jødene.

Før 1948 var den muslimske verden «mindre fiendtlig mot jøder enn Europa var,» men å konkludere fra dette «at islamsk toleranse var forbildet for moderne liberale demokratiers respekt for religiøse minoriteter, er en forulempelse mot de jøder, hinduer, buddhister, zoroaister, aleviter, armenere, yazidier og andre religiøse minoriteter som blir massakrert i islams navn.»

Israels gjenopprettelse satte igang «et jødehat i den islamske verden, som bare kan sammenlignes med nazi-Tysklands. Det faktum at Hamas heller sulter Gazas barn enn å leve side om side med en jødisk nabo» er et eksempel, liksom det hatet som finnes i mange moderne muslimers sosiale medier. «Påstander om at jødene er den drivende kraften bak IS, at jødiske bankierer er skyld i muslimske lands elendighet, at israelerne behandler palestinerne verre enn nazistene behandlet jødene.» - alt finnes der.

Men da flere muslimer har blitt massakrert av muslimer enn drept av jøder siden 1948, kan vi bare forstår dette rent historisk. «Islamsk velvilje mot jødene» var basert på en total «underkastelse fra jødenes side overfor islamsk overmakt. Jødisk underdanighet» ble tolket av muslimene som at islam var den overlegne troen.

«Gjenopprettelsen av Israel fikk islamsk selvtillit til å riste i grunnvollene.» I begynnelsen forventet mange at Israel skulle bli beseiret av Allah, basert på «islamske skrifter som gjør narr av jøder for at de feigt høyakter fred og for at de vil unngå blodsutgytelse. Men Israel har ikke tatt feil,» og som Esekiel 37:10 lyder, Israel ble «en meget stor hær.»

Castro skriver at Israels verdier er i strid med islamsk ideologi. Israel, som «omfavner fred og rettferdighet som ytterst viktige verdier, hvor religiøst mangfold hedres og respekteres og hvor ledere … sekulære eller religiøse, åpent kan kritiseres og latterliggjøres, er den største trusselen mot dens verdenssyn.» («Is Islamic anti-Zionism comparable to Nazi anti-Semitism?» R. Castro, Arutz 7 Op-ed, 14 Dec. 2018)

Chuck & Karen Cohen