Shalom fra Sion

Guds Ord er vår klippe, det kan man forstå da Han synes å kunne ryste allting (Jes. 2:19-21; Joel 3:21; Hag. 2: 6-7). Grunnen til at vi stoler på Hans Ord, er fordi de kommer fra Ham. Hvis vi mottar en e-post fra noen som vi vet er troverdig, så bruker vi stole på det som er skrevet. Om personen er kjent for å lyve, ville vi med god grunn granske den e-posten ganske nøye.

De fleste engelske bibler oversetter Salme 138:2b slik: For Du har opphøyet Ditt Ord overalt (above) der Ditt navn er. Men den hebreiske er oversatt bedre, for Du har opphøyet Ditt Ord på (upon) hele Ditt navn. Hans Ord er tuftet på Hans navn, Hans identitet og karakter. Han er Sannheten og det er Hans Ord (2. Mos. 7:9; Salme 11:86, 138; Jes. 25:1). Han er pålitelig som Hans Ord er (5. Mos. 7:9; Salme 119:86, 138; Jes. 25:1). Både Han og Hans Ord er lys (Joh. 8.12; Salme 119:105; 2 Pet. 1:19), liv (Joh.14:6; Fil. 2:16) og evig (5. Mos. 33:27; Salme 119:89;1 Joh. 5:7).

Den sikreste måten å skjønne hva som hender i verden i dag er ikke å lese overskriftene – men å lese, grunne og å be over det som står i Hans Ord

Israel har fått en ny regjering

Ved en mirakuløs og rask snuoperasjon ble en samlingsregjering dannet mellom statsminister Bibi Netanyahu og Benny Gantz, lederen for partiet Blå og Hvit. Dette førte til at partiet ble oppsplittet og de resterende to partier danner nå ledelsen for opposisjonen. Dessuten gikk Avigdor Libermans parti ut av regjeringen. Vi ber om at dere holder dere orientert om den aktuelle situasjonen i Israel, ved å abonnere på IFIs fredagsbønnepunkter eller å lese dem på direkten hver uke. (www.ifi.org.il)

President Trumps fredsplan «Fred for Velstand»

Planen som ble offentliggjort i januar har et både bra og dårlig innhold for Israel; det meste bra.

Bra: palestinerne blir endelig holdt ansvarlig for sitt jødehat og sin målsetning om å tilintetgjøre Israel. Hva de må gjøre for at USA skal erkjenne et «Palestina» er umulig med deres nåværende lederskap eller for neste generasjon som er hjernevasket med en voldsom islamsk antisemittisme. De må bekrefte Israel som det jødiske hjemlandet, oppgi kravet på «rett til tilbakevending» av deres såkalte flyktninger, avvæpne Hamas og islamsk Jihad i Gaza, akseptere en demilitarisert stat, og godta en enklave i Jerusalems utkantstrøk som deres hovedstad. De vil også måtte nøye seg med bare 70 % av «Vestbredden», skrive om alle sine lærebøker slik at de beskriver israelske jøder som fredspartnere i stedet for sataniske agenter som må slaktes, og de må opphøre med all finansiell støtte til terrorister i israelske fengsler.

Dårlig: Israel må på forhånd akseptere dannelsen av et «Palestina», og det kan finnes andre vilkår som ikke stemmer overens med Guds Ord. Moderne historie viser imidertid at det er eksakt hva Israels første statsminister Ben-Gurion gjorde ved å godta FNs Delingsplan fra 1947 – og se hvordan Gud brukte det for å utvide Israels territorium. («stretch out Israel´s tents» - Jes. 54:2.)

Dessuten, hvis Trump holder sitt ord, kan Israel annektere 30 % av Judea og Samaria, inkludert Jordandalen som er essensiell for sikkerheten. 5. Mos. 7:22 viser et bibelsk prinsipp for dette. Gud sier at Han ikke vil gi Israel hele landet med en gang, for at ikke villdyrene skal overta det.

Denne planen er ikke svarthvit, men Gud har fremdeles kontrollen, og vi ber ut fra det at Han skal lede oss ved sin Ånd.

Da planen ble offentliggjort sa Netanyahu til Trump at han var «den største venn Israel noensinne hadde hatt i Det hvite hus.» Han ramset opp de overnevnte gode aspekter, og tilføyde at «planen rykker ikke noen fra deres hjem, hverken israelere eller palestinere.» Han sa også at Trumps plan utraderer den «store løgnen» at Israel ulovlig okkuperer sitt historiske hjemland. («As peace plan rolls out, Netanyahu says he wil annex Jordan Valley, settlements,» TOI, 28 jan. 2020)

Israel Today skriver at helt siden Oslo i 1993, «har den underliggende formelen for Midtøstens fredsprosess vært å akseptere de palestinske posisjonene, vende det blinde øye til deres overtredelser» ettersom de er «undertrykte», og kreve «smertefulle innrømmelser av Israel.»

Trumps plan snur dette rett. En israelsk kommentator skrev: «Israel får sine løfter i avtalen oppfylt umiddelbart og uten betingelser,» mens palestinerne vil måtte «gå gjennom ti nivåer av helvete» av handlinger nevnt over her for å få sine. (Trump deal flips Peace Process on its head,» Israel Today, 29 Jan. 2020)

Fortjener palestinerne egentlig en egen stat?

Jason Shvili bemerker at mens alle «folk har den medfødte retten til selvbestemmelse,» - også palestinerne – så er ikke alle «klare for det», og det inkluderer palestinerne i dag.

Oslo-avtalen «ga palestinerne begrenset selvstendighet» i Gaza og i deler av Judea og Samaria»,

men de har ikke vist noen evne til å håndtere den på «en effektiv og sivilisert måte.» Den Palestinske Selvstyremyndighetens (PA) regime har vært et eksempel på «vanstyre, korrupsjon og diktatur.» Men det er ikke den eneste grunnen til at de ikke kan få oppdraget å styre en stat, ettersom de kjennetegnene beskriver ikke så få regimer i Midtøsten.

To andre årsaker er: for det første, «de har ikke bevist at de kan utøve effektiv kontroll over sitt territorium», noe som er et vilkår «for at det internasjonale samfunnet skal erkjenne en ny stat.» I 2007 overtok Hamas Gaza fra PA med makt og styrer der fremdeles. Så det «internasjonalt anerkjente og legitime palestinske lederskapet» har ikke engang kontroll over det «territorium som de har jurisdiksjon over. En fungerende og uberoende stat må ha bare en regjering som kontrollerer sitt område. Det har ikke palestinerne.

For det andre så er de en trussel mot en annen nasjon. Hamas lederskap proklamerer «offentlig og gjentagende» sitt mål om å tillintetgjøre Israel, og PA oppvigler til «vold mot israelerne», samtidig som de ikke gjør noe for å støtte ideen om to stater som lever side ved side i fred. Å gi dem uavhengighet ville «være som å skape enda et Iran, som ville sette ikke bare Israels sikkerhet i fare, men også alle andre nasjoners i området. («Are the Palestinians ready for a state?» J. Shvili, Israel Hayom Op-ed, 16 Feb. 2020)

PA president Aabbas Fatah-parti mener at at Trumps fredsplan vil mislykkes. Politiske satirer på Facebook og i PAs offisielle medier viser Fatahs forakt for planen, «og deres fastholdelse av at Palestina må omfatte» hele området fra Jordanelven til Middelhavet (dvs. hele Israel). En satiretegning hadde teksten «Ned med århundrets avtale. Palestina er ikke et hjemland som kan selges og kjøpes, men en del av Koranen som vi vil forsvare med (vårt) blod og (våre) liv.» («Fatah on Trump´s peace plan: Palestine must be defended ´with blood´´,» JP, 3 Feb. 2020)

Abbas sjefsrådgiver, Abu Rudeineh, sa til israelske journalister at det var Israels og Amerikas feil at fredssamtalen har stagnert. «Vi har ikke sluttet å være innstilt på fred, men krever at det skjer på våre egne betingelser.» («PA committed to peace, but only on our terms,» Israel Hayom, 17 Feb. 2020) Muslimer tror at det vil bli fred bare hvis alle konverterer til islam.

Landet og Guds Ord

Under en tale nylig i Ma´aleh Adumim betonte Netanyahu at «uten Judea og Samaria er vår eksistens i fare.» Han kalte Israels bibelske hjerteland for «vårt hjemland … vår identitet og vår arv», og sa at Israels «framtid er her. Derfor forsøker vår fiende å rykke oss ut av hjertet til vårt hjemland ….»

«Etter den store lykkerusen i seieren over Seksdagerskrigen befestet det seg et farlig perspektiv på Venstresiden … i stedet for å slåss for Judea og Samaria» sa de at hvis vi bare «gir disse områdene til våre fiender, vil de gjøre oss en tjeneste og stifte fred med vår eksistens.» Så venstresiden sa gi «land for fred» og da Israel prøvde det, fikk de terror i stedet.

Hvis jødene trodde på dette, hvorfor skulle nasjonene tro noe annet? Så presset verden Israel til

å trekke seg tilbake til 1967- stillestandslinjer. Men fra slutten av1980-tallet sto Bibi opp mot dette og kjempet «mot Oslo-avtalen, utstøting og tilbaketrekking.» Alt ettersom kravene økte om at Israel skulle trekke seg tilbake, ble han tvunget til å stå imot de to siste amerikanske regjeringene som motarbeidet Israel med «støtte av Venstresiden og Israels media …»

Etter tidligere statsminister Shimon Peres begravelse sa en høyere amerikansk tjenestemann til Bibi:

«Om du vil ha en slik pompøs begravelse … får du begynne å gi etter.» Netanyahu svarte: «Jeg er ikke urolig for min begravelse, jeg er mer oppsatt på å forhindre mitt lands begravelse.»

Da Trump, Bibis personlige venn over mange år, ble USAs president, benyttet han denne «mulighet til å gå fra defensiv til offensiv taktikk,» i nært samarbeid med den nye regjeringen. Han påvirket Trump til å overgi avtalen med Iran, til å akseptere Jerusalem som Israels hovedstad og å flytte den amerikanske ambassaden dit, og å erklære at Golanhøydene er suverent israelsk territorium. Med støtte av bønn hadde Bibi stor inflytelse på Trumps videre beslutninger.

(«Netanyahu : ´I´m worried about preventing Israel´s funeral´,» Arutz 7, 9 Feb. 2010)

I en tale til barna på en religiøs skole i bosettingen Mitzpe Yericho sa Bibi at han var fast besluttet på å «utvide Israels suverenitet til Judea og Samaria.» etter Trumps plan, fordi han, Netanyahu, tror på Bibelen. Han oppmuntret barna til å studere bibelen og å be.

Bibi tilføyde: «Hver Sabbat leser jeg ukens Torah-tekst … med min sønn, Avner. Jeg ikke bare leser ordene. Jeg lever dem. Jeg puster dem. Jeg tror på dem!» («Netanyahu: I believe the Bible!,» Israel Today, Feb. 10, 2010)

Begår Israel krigsbrudd?

Mot slutten av 2019 ga ICCs (Internasjonale Straffedomstolen) hoved advokat F. Bensouda sin støtte til en undersøkelse av «Israel angående påståtte krigsforbrytelser under Israels militære aksjon mot Gaza i 2014, bosettingsaktiviteter siden den gang, og IDFs svar på ukentlige oppløp langs grensegjerdet til Gaza.» En redaksjonsartikkel i Jerusalem Post gjendrev det: «Israel begår ikke krigsforbrytelser.»

Selv om enkelte israelske soldater kan begå forbrytelser under strid – som alle nasjoners soldater gjør når de slåss mot en dødelig fiende – så «behandler Israels militære og sivile domstoler de sakene og holder dem som er innblandet ansvarlig.» Men å begå krigsforbrytelse med vilje er aldri et alternativ for IDF. ICCs Bensouda sa også at det finnes «rimelig grunn» til å anta at Hamas og andre «palestinske væpnede grupper» også har begått krigsforbrytelser.

Jerusalem Post: «Som om det finnes minste tvil om at tilfeldig beskytning med tusentals raketter» mot sivile israelere, eller at med vilje å brenne ned tusentals mål jordbruksmark og skog «er noe annet enn krigsforbrytelse.» Det var meget sårende av Bensouda å likestille Israel med terroristgrupper. I motsetning til terrorister, så «skader ikke Israel med hensikt sivile i Gaza eller noe annet sted.»

Dessuten «begår ikke jøder som bor i det bibelske Shilo eller i skyggen av Vestmuren eller Tempelberget krigsforbrytelser. Man kan diskutere hvor klokt det er å bo der, politisk sett … men å si at en jøde som bor i Judea -den jødiske sivilisasjonens vugge – er en krigsforbryter, er meningsløst …» («War crimes,» JP Editorial, 22 Dec. 2019)

Ved et ukentlig møte i Sikkerhetskabinettet kritiserte Bibi ICC sin beslutning voldsomt, og anklaget domstolen for å ha blitt «et våpen i den politiske krigen mot staten Israel.» Han kalte beslutningen «absurd» fordi ICC ble skapt etter Andre verdenskrig for å behandle problemer som stater kunne ta opp angående krigsforbrytelser, slik som folkemord eller storstilte deportasjoner.» Formålet med ICC var å håndtere stater som mangler «riktige juridiske lovsystemer,» system som er vanlige i Vesten.

Likevel har ICC tatt opp et krav fra PA, som ikke representerer en reell nasjon, «og som har anklaget det eneste demokratiet i Midtøsten, som fungerer tilsvarende de fremste juridiske standardene i de vestlige demokratiene …» Dessuten har ikke Israel underskrevet ICC-avtalen, så «domstolen har ingen jurisdiksjon» over dem.

Beslutningen «motsier også en historisk sannhet. Den motsier jødenes rett til å bosette seg i jødenes hjemland. Å vende det faktum at jødene bor i sitt land til en krigsforbrytelse er en absurditet av ufattbare dimensjoner.»

Til sist «motsier det dagens virkelighet … Hvem anklager de? Iran? Tyrkia? Syria? Nei – Israel!» Hvilket hykleri. («Hague tribunal being weaponized against Israel.» Arutz 7, 22 Dec. 2019)

Antisemittismen utvikles

David Weinberg, som er visepresident ved Jerusalem Institute for Strategy & Security, skrev at jødene er veldig bevisste på den globale økningen av antisemittismen. Men denne nye bølgen «er spesielt alarmerende på grunn av en rekke foruroligende tendenser …

Mens «jødehat» øker i Vesten, har den ikke fått mye «oppmerksomhet i de større mediene og heller ikke blitt inspirert til folkelige protester.» Dessuten nedtoner «vestlige opinionskapere» det, som en forsker på antisemittisme bemerket: «Hvis hat mot jøder kan bli rettferdiggjort som misforståelse eller ignorert som et mistak eller tones ned som en forsnakkelse eller viftet bort som ´det er bare antisionisme´, så kommer det til å skje.» Og hvis «politikerne og intellektuelle» faktisk fordømmer det, så insisterer de på å fordømme «islamofobi» og «alle former for rasisme» også. Dette er en «politisk korrekt fornektelse av å erkjenne det unike i antisemittisme» eller dens dominans over «alle andre hat-uttrykk …» Som den britiske spaltisten Melanie Phillips skrev: «Folk står ikke ut med det unike med antisemittisme ettersom de ikke står ut med det unike med det jødiske folket.»

Dette gjelder også «progressive jøder» som likestiller «antisemittisme med vold mot muslimer,» for å vise «at de ikke krever noen særskilt status som offer.»

Weinberg tilføyer at den amerikanske kongressrepresentanten Tlaib og hennes kollegaer bruker sin posisjon «for å innføre antisemittisk politikk og retorikk i mediene», mens mediene, «besatt av nyheten om deres identitet» og i sin forelskelse i deres «progressive» politikk, nekter å konfrontere deres jødehat. Demokratenes lederskap nekter også å fordømme det.

Det finnes også en opposisjon mot «definisjonen som Den internasjonale alliansen for minne om holocaust gir antisemittismen». Den fastslår meget eksplisitt at «antisionisme – de legitimering av den jødiske staten» - er antisemittisk, ettersom «jødedommen er en trosretning som kombinerer religion, nasjonalitet og hjemland …» Dessuten bruker antisionister «samme taktikk for demonisering, diskriminering og doble målestokker mot Israel som antisemitter historisk (og fremdeles i dag) har brukt mot jøder, med målet å berøve jøder og/eller Israel for alle rettigheter eller all makt.»

Dagens «behov for å bekjempe antisemittismen» distraherer jødiske ledere og grupper fra andre viktige kamper: «å bevare jøder jødiske og Israel trygt. Budsjetter flyttes fra «utdannelse i jødiske kjerne-emner og støtte til pro-Israel» til «kampen mot hat» og behovet for å investere i «lokal sikkerhet.»

Dette er et mistak fordi jødisk aktivisme har aldri vært nøkkelen til å bekjempe antisemittisme, ettersom den er «en sykdom hos ikke-jøder og kan bare elimineres av ikke-jøder.» Og med det «rådende nivå av assimilering og ekteskap mellom jøder og ikke-jøder vil det innen en generasjon eller to ikke å finnes mange jøder igjen å beskytte i Diasporaen.

Weinberg konkluderer med at «forsvar for den moderne staten Israel er den sentrale historiske utfordringen for det jødiske folket i det tjueførste århundret …» («Distortion in the fight against

antisemitism,» D.M. Weinberg, JP Op-ed, 12 Dec. 2019)

Økningen av antisemittismen

Jeremia 16:16 pågår i dag: jegerne har blitt sendt ut. «Amerikanske jøder er under angrep:» antisemitter angriper jøder med våpen og verbalt på gater eller i synagoger og på sosiale media, «bare fordi de er jøder.»

Og dette er bare begynnelsen. Historien til det jødiske folket i eksil er tydelig. «Vi begynner i bunnen, når en topp,» synker deretter ned «i en avgrunn med forferdelig vold.» Dette historiske mønsteret så man i Egypt, Persia, Spania, Portugal, England, Polen, Russland, Tyskland, Iran, Irak, etc. «Etter den gyldne perioden kommer perioden med hat.» Det er dette vi ser i Amerika i dag.

USAs jøder trodde at «denne gangen skulle det bli annerledes», og fulgte i deres forfedres fotspor, som også sa at «denne gangen blir det annerledes; med alt vi har bidratt med til dette landet så vil det ikke forkaste oss.» Så slår virkeligheten til med «sitt uunngåelige nøkterne oppvåkningssignal.» Jøder lever i alvorlig fare, og aliyah – å dra tilbake til Israel – er deres eneste håp!» («On the precipice of a volcano - history repeating itself for US Jews,» Ariel Kahana, Israel Hayom Op-ed, 30 Dec. 2019)

Visepresident for The Conference of Presidents of Major American Jewish Organzations, Hoenlein og daglig leder Daroff sa i et intervju med The Times of Israel at: «den tiltagende anti-semittismen i USA sprer frykt i jødiske samfunn, forandrer hva det innebærer å være jøde i Amerika og skaper en ny formulering av jødisk- amerikansk identitet.»

Statistikk fra FBI avslører at «jøder igjen var offer for hatforbrytelser basert på religion i USA i 2019,» inkludert dødelige angrep som fortsetter i 2020. Honlein ser den dødelige volden som «slutten på tiden med uskyld for amerikanske jøder,» og Daroff bemerker at sikkerhet er nå vital for amerikanske jøder.

Er amerikanske jøder redde? Honlein: «Ja … det råder en større grad av frykt enn jeg noensinne kan minnes.»

På spørsmålet om framtiden for amerikanske jøder sier han: «den vil bli meget mer ortodoks eller tradisjonell,» og den krymper. «Bare i Israel stiger fødselstallene,» med et gjennomsnitt på tre til fire barn per familie, mens familiene krymper i USA og Europa. («´People are afraid,´ says Honlein, as anti-Semitism changes US Jewry,» TOI Interview, 10 Feb. 2020)

Islam ifølge Koranen

Den tyrkiske journalisten og analytikeren Uzay Bulut skrev at president Erdogan, som er leder for en NATO-nasjon, «oppviglet til vold mot ikke-muslimer,» og sa til medlemmer i en moske i Istanbul at «vår gud (Allah) befaler oss å utøve vold mot kafir (vantro/ikke-troende) … som i Syria.»

Dr. B. Warner, som er sjef for Studiet av politisk islam, tilføyer: «Islam deler opp verden mellom muslimer og kafir, og de hellige islamske tekstene – Koranen, Sira (Muhammeds biografi), Hadithene (Muhammeds tradisjoner) – krever religiøs, politisk og kulturell overlegenhet over kafir.

Koranens definisjon av kafir er ikke nøytral, men beskriver dem som «onde, avskyelige og den laveste formen for liv. Kafir kan bli torturert, drept, lures og bedras.» Derfor å oversette kafir som bare ikke-troende gir ikke det rette politiske bildet av Islam.»

Dr. A. Bostom, forfatteren til The Legacy of Jihad: Islamic Holy War & and The fate of non-Muslims, skriver: «Autoritære korankommentarer, klassiske og moderne, såvel som kanoniske hadither som gjenforteller tradisjoner om Muhammed, støtter Erdogans hatefulle og morderiske syn på ikke-muslimer.»

Bulut: «Det faktum at disse ordene ble ytret av «lederen for en NATO-alliert og kandidat for EU- medlemskap, er en skrekkelig advarsel til alle ikke-muslimske nasjoner.» («Erdogan: ´Our God commands us to be violent to the kafirs, «U. Bulut, Arutz 7, 15 Nov. 2019)

Yasmine Mohammed, forfatteren til Confessions of an Ex-Muslim, prøver å advare det «naive

Vesten» for islams sanne natur, og sier at de fleste vestlige nasjoner lider «av en giftig blanding av arroganse og naivitet som får dem … til å undervurdere Islams makt …» Hun sier at den typiske muslimske erfaringen av et «gjennomgripende hat mot jøder,» blir lært i ung alder. For muslimer er ordet jøde ikke bare «nedsettende, det blir brukt for å forbanne.» Dette hatet er «en innlært oppførsel … og hatet mot Israel er en forlengelse av det.» («Ex-Muslim to ´Post´: Trying to teach ´naive West´ about true nature of Islam,» Hannah Gal, JP Interview, 19 Aug. 2019)

Melanie Phillips sier at termen «islamofobisk» beskytter islam. «Palestinske misgjerninger, inkludert jødehat, kan ikke anerkjennes. Det kan heller ikke jødehat som gjennomsyrer muslimske samfunn … fordi den islamske verden har fått fripass basert på at den er Vestens historiske offer. Følgelig blir all slik kritikk bragt til taushet ved at man påstår at den er islamofobisk.»

Selv om genuine antimuslimske fordommer må fordømmes, så blir bare en antydning om «islamofobi brukt til å fortie enhver kritikk av den islamske verden, inkludert islamsk ekstremisme.» («Don´t fall for bogus claims of íslamofobia´,» M.Phillips, The Jewish Chronicle, 16 Dec. 2019)

Den europeiske krigen mot Israel

Den italienske journalisten Giulio Meotti skriver at FNs Komité for menneskerettigheter i Geneve offentliggjorde «en svarteliste med flere enn 100 firmaer» som den anklaget for «å krenke palestinske menneskerettigheter ved å ha virksomhet i israelske bosettinger på den okkuperte Vestbredden.» Dette er det første «forsøk av FN bokstavelig på å boikotte og kvele økonomien til et demokrati.»

Beslutningen til ICCs sjefsanklager i Haag om å innlede «forundersøkelse om krigsforbrytelser ved (israelsk) bosettingspolitikk,» er domstolens første forsøk på «juridisk å vanære og anklage israelsk politikk og tilstedeværelse i sitt bibelske hjemland …» ICC har allerede sagt at Israels sikkerhetsgjerde er ulovlig, til tross for at det har stoppet mange «palestinske selvmordsbombere» som ville drepe tusentalls jøder.

Sist høst «besluttet EU-domstolen at produkter fra jødiske samfunn i Judea og Samaria» ikke må merkes «Made in Israel.» Enn videre vegrer Europas medier å kalle terrorister for «terrorister», men kaller dem «militante»; og da ser man at Europa nå er «episenteret til en politisk og juridisk krig mot Israel …»

«Det som er igjen av jødisk liv i Europa i dag foregår bak skuddsikre dører og piggtråd,» og slutten på jødisk eksistens i Europa diskuteres behersket og fatalistisk. Hva kommer det av «at molotovcocktails kan kastes mot en synagoge i Gøteborg og Europa tier om det?»

Samtidig «oppmuntres europeiske muslimer å manifestere sin antisionisme og antisemittisme, legitimert av Europas journalistiske og politiske retorikk som alltid demoniserer Israel,» mens EU-ledere benytter hver anledning offentlig å uttrykke deres «aversjon mot staten Israel på alle internasjonale arenaer.»

Etter Den andre verdenskrigen ble Europas grunnvoll «lagt på tre fundamentale verdier i den kristen-jødiske kulturen: demokrati, menneskerettigheter og lov og rett,» de samme verdier som ligger til grunn for staten Israel. Men dagens Europa har på nytt blitt hjemsøkt av «sitt eldgamle fiendskap mot det jødiske folket … Men denne europeiske antisemittiske massepsykose har langtrekkende symbolske dimensjoner,» spesielt fordi den forkaster sitt samfunns bibelske fundament. «Det er et Europa oversvømmet av selv-hat. Dets dager er talte.» («… Europe puts Israel under siege,» G. Meotti, Arutz 7 Op-ed, 14 Feb. 2020)

Pave Francis mot Gud

Pave Francis er like lite en sann kristen som sine forløpere. Om det som han har planlagt blir gjennomført, vil det vise millioner romerske katolikker hvor langt den kirken har vendt seg fra Gud. Den 14. mai, Israels selvstendighetsdag ifølge den gregorianske kalenderen, vil Francis forkaste Gud og opphøye mennesket!

Velvillig kalt «Global Education Pact» (Global utdanningspakt) har denne forordningen til hensikt å ønske velkommen en «ny humanisme», som David Martin forklarer i Canada Free Press den 29. februar. Erkebiskop Zani, som er sekretær i Congregation for Catholic Education (Kongregasjonen for katolsk utdannelse), sier at teologien bak dette er at «Gud drar seg tilbake» for at mennesket kan bli fri.» Han tilføyer at lærdommen fra Skapelsen «setter fokus på mennesket … Gud skaper, men drar seg siden tilbake. Han forlater mennesket, og sier: ´Gå! ´» Så pavens Nye Humanisme «forfekter ´Frihet´ fra Gud.» (Pope Francis to infect the Christian World with a sickness of the soul,» Judi McLeod, Canada Free Press, 29 Feb. 2020)

I dag, om du hører Hans stemme - dra tilbake til Sion

Salme 147: 2 sier at Gud vil samle Israels utstøtte. Nylig statistikk fra Jewish Agency bekrefter det da «mer enn en kvart million immigranter ankom Israel mellom 2010 og 2019 … fra 155 forskjellige land.» («Quarter of a million immigrants in a single decade,» Arutz 7, 22 Dec. 2019) Halleluja!

Jøder som lever i eksil i dag vil, slik som jødene som levde i Babylon, hjelpe til med å helbrede det hedenske landet de lever i. Men de kan ikke lykkes med det, og hva verre er, de er ikke der hvor Gud vil de skal være (Jer. 51: 9-10). Tzvi Fishman laget et uttrykk for dette - «diasporavirus»! På samme måte som vi «sympatiserer med og ber for en snar tilfriskning» for offer for coronaviruset, «må vi sympatisere med og ber for en rask tilfriskning av våre brødre og søstre som lider av den forødende plagen av Diasporaviruset (DV) …

«Mens coronaviruset kjennetegnes av feber, som gjør en tidlig diagnose mulig, er DV mye vanskeligere å oppdage.» De fleste jøder som er smittet er ikke klar over hvor syke de er, «fordi viruset har ødelagt deres nervesystem, noe som ugunstig påvirker deres mentale kapasitet og bedøver deres åndelige tilstand.» De kjenner ikke lenger sin «jødiske sjels kvaler» ved å være fanget i et fremmed land. De ser det heller ikke som «eksil» eller «fangenskap».

«På grunn av den mentale forstyrrelsen forårsaket av DV-epidemien ender det med at de tror at de allerede bor i Det Lovede Landet. «I alvorlige tilfeller glemmer de Jerusalem helt,» eller betrakter Israel som et hyggelig sted å besøke, «men ikke som et livsmål. Alle nasjonale aspekter i Toraen (GT)», så vel som «visjonene til alle Israels profeter» om å bo i Israel, blir noe eksternt, «noe for israelerne» men ikke for dem selv. Botemidlet består i å reise hjem. («The Diasporavirus,» T. Fishman, Arutz 7 Op-ed, 18 Feb. 2020)

Tanker om koronaviruset

Den globale panikken synes drevet av media, da dette fyller rubrikkene hele tiden. Ofte rapporteres farene uten noen sammenligningstall angående aldersgrupper eller fysisk tilstand hos dem med størst risiko, eller hvem som har dødd. Kan dette være en del av det som Jesus sier i Luk. 21: 25-26a? Det skal være tegn i solen, i månen og i stjernene. På jorden skal folkeslagene gripes av angst og rådvillhet, når havet og bølgene bruser. Mennesker skal bli maktesløse av frykt og gru for alt det som skal komme over jorden …Med tilgang til internett sitter de fleste mennesker på første rad og kan se «alt det som skal komme over jorden.»

Coronaviruset har også rammet den globale økonomien negativt. Ettersom Antikrist får tillatelse til å bruke økonomien til å kontrollere folk og nasjoner (Åp. 17:13) – er dette tiden for hans framtreden? Hvis ikke, så ser vi hvor brått han kan vise seg.

Israel er velsignet som har Netanyahu som umiddelbart tok denne trusselen på alvor og erklærte krig mot den. Mange nasjoner fulgte siden etter. Spørsmålet om helse og sikkerhet mot personlig frihet har av nødvendighet blitt aktuelt. I nasjoner der personlig frihet er høyt priset vil det bli tyngre for deres ledere å ta vanskelige beslutninger og handlinger i rett tid. Israel har vært gjennom så mange nasjonale kriser – som Saddams scud-missiler eller selvmordsbombere – at mange av oss forstår om vår personlige frihet må komme i andre rekke for at landet skal overleve.

Å gjøre personlig frihet som førstevalg for oss troende betyr at vi har misforstått vår plass i Guds rike. Selv om vi er forløst og befridd fra syndens slaveri, så er det for at vi skal være Messias tjenere.

Å anse personlig frihet som vårt endelige mål hindrer oss fra å tjene Gud av hele vårt hjerte, vår sjel, vår forstand og all vår kraft. (Mark. 12:30).

Husk at ´troende´ som sa at de hadde gjort det og det i Hans navn, fikk svaret: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet! (Matt. 7:23). De var bare opptatt av sitt eget og tjente ikke Kongen.

Frelsens dag er vår «Avhengighets Dag.» Befridd fra syndens makt er vi nå avhengig av vår Mester og forsøker alltid å lyde Ham. Vi er del av et åndelig Rike – ikke et demokrati – og vi stemmer ikke fram vår konge; enten tjener vi Ham eller ikke.

Fall til ro og kjenn at Jeg er Gud!Salme 46: 11a

Chuck & Karen Cohen