Shalom fra Jerusalem

Visdomsord fra S.H. Kelloggs bok The Book of Leviticus fra 1899 oppsummerer hendelser i dagens samfunn. Han diskuterer det som teologer kaller Hellighetsloven i 3. Mosebok 18-20.

«Kirken må komme tilbake til en fullstendig erkjennelse av de grunnleggende prinsippene i 3. Moseboks kode; spesielt … at ekteskap og familie ikke bare er sivile arrangementer, men guddommelige institusjoner. Gud har ikke overlatt det til majoritetens luner å avgjøre hva som er rett i disse saker …»

Gud sier at «… hellighet er det moralske målet for samfunnsstyre og livet; og Han vil finne måter å fremtvinge sin vilje i dette … Hele historien vitner om at moralsk forkvakling og avslappet lov stiftning, særlig i saker som berører forholdene mellom kjønnene, har som sikker konsekvens en gjengjeldelse, ikke i Hades, men her på Jorden. La oss ikke forlede ved å tro at denne loven bare var for Israel og ikke for andre folk.» Det motsatte blir bekreftet i 3. Mosebok 20: 23-24, «hvor vi ser at» Gud utmålte sine harde dommer» over kanaaneerne som gjorde det som var forbudt i Hans hellige lov, og landet spyttet ut dem! Moderne demokratier må nøye overveie «sin progressive forkastelse av Guds lov i mange sosiale spørsmål, og være på vakt mot denne kraftige advarselen. For til tross for massenes manglende tro, styrer Den Hellige verden fremdeles. Og ett er sikkert, Han vil aldri abdisere fra sin rettferdighets trone for å la noen av sine lover underordnes sanksjonene til et folkelig valg.»

La oss være forsiktige med hvordan vi ser på demokrati. I den bibelske historien stemte majoriteten for det meste mot Guds vilje. Jesus kommer tilbake som en Konge og han skal regjere uten valg, folkeavstemninger eller på linje med hva majoriteten vil. Gud vet hva som er best for oss.

Vi har også fått varsel om vår tid: Men dere kjære, husk de ord som før er talt ved vår Herre Jesu Kristi apostler, at de sa til dere at i de siste tider kommer det spottere, som lever etter sine egne ugudelige lyster. (Judas v 17-18)

Det finnes også en annen dypere grunn til dagens kaos

Verden har blitt drastisk forandret siden begynnelsen av 2020, da en intensiv tumult med økende frekvens plager verden. Covid-19 og oppløp i byer i Vesten forenes med en allerede imponerende liste av dødelig jordskjelv, oversvømmelse, tørke, vulkanutbrudd og gresshoppeinvasjoner i Midtøsten, Asia og andre regioner. FN advarer mot at millioner mennesker vil dø av sult i regioner som er rammet av både gresshopper og covid-19. Oppå dette kaoset ligger en global økonomisk ustabilitet.

Likevel påstår mange nasjoner og internasjonale organisasjoner at Israels «annektering» av mer av Guds utlovede land vil hindre alle sjanser til fred mellom Israel, palestinerne og araberverden, og også ødelegge «verdensfreden»!

Gud konfronterer disse argumentene, og viser at nasjonenes vrede mot Israel er årsaken til dette kaoset. Kom nær, dere folkeslag, for å høre. Lytt, dere folk! … Herrens vrede er over alle folkeslagene og Hans harme over skaren av dem alle. Han lyser dem i bann, Han overgir dem til slakt. … Hele himmelens hær skal tæres bort, og himmelen skal rulles sammen som en bokrull … For mitt sverd … kommer ned over Edom [Islams åndelige rot, se Esekiel 35]. Til dom kommer det ned over det folket Jeg har forbannet. … For det er hevnens dag fra Herren, et gjengjeldelsens år for Sions sak. (Jes. 34:1-8)

I dag har den islamske ånden, som legemliggjøres i Edom i disse versene, forenet seg med antisemittismens og antisionismens ånd og har med hjelp av politisk korrekthet og skremselsmetoder fått nasjoner til å utpeke Israel som verdens hovedproblem. Men historien viser, at når Israel blir brukt som syndebukk så ender det med katastrofe for nasjonene.

Bare de kristne som ikke betrakter Tanach, Gamle Testamentet, som gjeldende Guds Ord i dag, ville anse ovenstående som ubibelsk. Men for oss som vet at Tanach, den eneste bibelen som Jesus og de første troende hadde, er Guds Ord som Han forsvarer og gjennomfører (Jes. 55:11, Jer. 1:12), beror det faktisk på hvordan nasjonene behandler Israel. [Se også «Hvorfor Gud dømmer nasjoner»] Dette nyhetsbrevet beskriver pågående hendelser i lys av bibelen. For å holde deg ajour med israelrelaterte nyheter og for å få innsikt i bønn angående dem, gå inn på IFIs ukentlige Bønnepunkter på [https://www.ifi.org.il/]

«Amerika, Amerika, må Gud utbre sin nåde over deg …»

Denne setningen fra en sang som vi pleide å synge som barn i USA er det eneste svaret på den splittelse og fordervelse som pågår der i dag. Det begynner med Gud, fordi samfunnet og dets lover ikke kan forandre mennesker, men Gud kan – og det leder ofte til en forandring i samfunnet. For at USA eller hvilken som helst annen nasjon skal kunne overleve, behøver den Guds frelsende nåde.

I dag løper en anti-israelsk ånd amok i USAs Demokratiske parti. Dette burde forskrekke amerikanske kristne som vil beskytte sin nasjon mot Guds dom. Selv om vi takker Gud for president Trump, så skulle presidentvalget i november plutselig kunne forvandle USA fra en sterk alliert til Israel til en fiende som er anti-Gud og anti-Israel. Husk, det er ikke hva folk tenker som gjør en nasjon til Israels venn, men det er når en nasjon støtter Israel når de utfører Guds befalinger. Når Israel inntar landet som Gud har gitt dem og forsvarer seg mot sine fiender, da avsløres en nasjons sanne vennskap. Ved bare å gjenta, som de fleste EU-landene gjør, at de er Israels venner, er blasfemisk hvis de samtidig presser Israel til å dele Guds land og gir etter for Islams bedragerske «fred» og ignorerer Guds Ord.

For det folkeslag og det kongerike som ikke vil tjene deg, skal gå fortapt, ja de folkeslagene skal bli fullstendig ødelagt.Jes. 60:12, se også Sak. 12:9

Trump har holdt tilbake Guds dom, i det minste for en tid. Som Dr. Sheyin-Stevens bemerker, siden president Truman anerkjente staten Israel i 1948, har alle presidenter akseptert Israels eksistens, men ikke som en jødisk stat. De så Israel som en tilflukt for overlevende etter Holocaust og for jøder som flyktet fra antisemittismen, men de så ikke den moderne nasjonen som det gjenfødte Israel etter bibelske profetier.

Men da Trump ble president sa han at «Israel er et lys for nasjonene, landet Israel er det Lovede Landet, det jødiske folkets historiske hjemland». Han omformet USAs politikk til å stadfeste «at det jødiske folket avstammer fra Israel», anerkjente Jerusalem som landets hovedstad, flyttet USAs ambassade dit og fastslo at «jødiske bosettinger i de `omstridte områdene [også kalt Vestbredden] er forenlig med internasjonal lov».

(«Israeli voters, the elections are a referendum on national sovereignty,» Dr. A. Sheyin-Stevens, Arutz 7 Op-ed, 2 Mar. 2020)

Det har aldri eksistert noen palestinsk «fredspartner»

Den 15. mai «iakttok palestinerne Nakba» [Katastrofedagen], datoen, ifølge den gregorianske kalenderen, da Israel ble gjenfødt. JPs medarbeider Liat Collins skrev, at for dem er «den største tragedien etableringen av Israel og landets overlevelse ved gjentatte kriger som araberstatene har ført mot dem. Den arabiske forkastelsen av FNs delingsplan fra 1947 og utvisningen av 800 000 jøder fra arabiske land har ingen plass i fortellingen om palestinerne som evige offer». («Parameters of Israeli independence», L. Collins, JP Op-ed, 15 May 2020)

Yoram Ettinger skrev at mesteparten av «vesterlandenes politikk og nasjonale sikkerhetstjenester» ser fram til en «framtidig effekt av den foreslåtte palestinske staten», men ignorerer «den faktiske historien». Men store beslutninger er vanligvis basert på «veldokumentert historikk,» ikke på en uviss framtid. Dette er vitalt i «en ansvarlig utenrikspolitikk», som søker å sikre en framtidig «nasjonal sikkerhet ved å unngå og repetere tidligere feil».

Han skriver: «Vestlige regjeringer, media og intellektuelle», tar feil når de tror at man ved å opprette ett Palestina kan «løse den arabisk-israelske konflikten og fremme stabilitet, fred og til og med demokrati i Midtøsten». Men denne holdning overser palestinernes veldokumenterte historie.

Ettinger presenterer en lang liste med palestinsk innblanding i terrorangrep, både mot Israel og globalt, deres bånd til nazistene, til arabiske diktatorer, til det Muslimske Brødreskapet, til Nord-Korea og Iran, deres fornektelse av Holocaust, angrep mot kristne arabere og deres forbrytelser mot sivile israelere. I dag er mange arabiske nasjoner motstandere av etableringen av en palestinsk stat, fordi de har forstått av historien at de ikke kan stole på palestinske ledere. Men ledere i Vesten synes å være blinde for dette! («Palestinian Arab state track record: Impact on US interests,» Amb. [ret.] Y. Ettinger, Arutz 7 Op-ed, 1 June 2020)

Utvidelse av israelsk suverenitet

Når det gjelder Israel så misbruker verden ordet «annektering». Internasjonal lov definerer annektering som erobring av land som tilhører noen annen. Judea, Samaria og Jordandalen ble befridd fra det muslimske Ottomanske riket i den Første Verdenskrig, og ble deretter dedikert av de Allierte og De forente nasjoner til å bli ett jødisk hjemland. Når Israel utvider sin suverenitet over områder som ble gitt dem av Gud og det internasjonale samfunnet, er «gjenforening» en bedre betegnelse.

Den britiske journalisten Melanie Phillips skriver at mange mennesker betrakter Balfourdeklarasjonen fra 1917 som den viktigste faktoren for etableringen av Staten Israel, da «den britiske regjeringen forpliktet seg til å arbeide for etableringen av et jødisk hjem i Palestina». Men en enda viktigere hendelse er blitt ignorert: San Remo-resolusjonen av 26. april 1920, da «Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan gjorde Balfourdeklarasjonen til en bindende internasjonal avtale … som ga Storbritannia mandatet til å berede veien dit for jødisk innvandring».

Like etter San Remo tok Storbritannia omkring 75 % av Palestina og dannet Trans Jordan. Men det som gjensto for den jødiske nasjonen er aldri erkjent av Israels fiender, som med hensikt ignorerer en internasjonal forpliktelse. «For i den resolusjonen ligger roten til jødisk legitimitet, ikke bare til Israel, men også til de omstridte områdene.» Det området som man kom overens om innbefatter hele Israel før 1967 og hele Judea og Samaria. Jødenes «juridiske rett» til å bosette seg på hele området vest for Jordanelven «har aldri blitt opphevet».

Under Israels Selvstendighetskrig i 1948 ble deler av dette området «erobret av jordanerne». Men som den internasjonale juristen E. Kontorovitch bemerket: «Da Israel senere gjenerobret dette området» i Seksdagerskrigen i 1967, «lot verdens nasjoner som om deres egne tidligere garantier ikke eksisterte». I stedet for å bekrefte «den juridiske, moralske og historiske retten til det jødiske folkets rett til å bo i Judea og Samaria» sa nasjonene at de områdene som «Jordan renset for jøder i 1948, måtte forbli jødefri soner». Så for å kunne «fastholde løgnen at jødene» har tatt palestinsk arabisk område, må man se bort fra San Remo. («Israel overcomes virus of political, moral collaps,» M. Phillips, Israel Hayom Op-ed, 24 Apr. 2020)

I et memorandum til sine partimedlemmer i Knesset pekte Netanyahu på argumenter for planen om å utvide israelsk suverenitet over disse områdene: «Å gi avkall på disse territoriene ville ikke bare være en historisk urettferdighet; det ville skape en umiddelbar eksistensiell trussel mot den jødiske staten ettersom Judea og Samaria grenser til sentrale israelske byer.»

Han understreket også det jødiske folkets rett til dette området. «Disse territoriene er støpt i jødisk historie, fulle med arkeologiske steder» og er en integrert del av «det jødiske hjemlandet og jødisk identitet». Jøder har bodd i disse områdene i århundrer, hvor deres forfedre levde, «jødiske konger regjerte og bibelske personer profeteterte». Det er fra kongeriket Juda som betegnelsen «jøde» kommer. («Netanyahu memo: Evacuating settlements would pose ´immediate existential threat´,» TOI, 21 June 2020)

Angående bekymringen for at Trumps plan gir 70 % [av Vestbredden] til en mulig palestinsk stat, henviste general G. Hacohen til historien. Da Ben-Gurion gikk med på Peel-komisjonens delingsplan i 1947, sa han: «Den jødiske staten som tilbys oss nå … er ikke sionismens mål, men den vil tjene som et avgjørende steg på veien mot å fullføre den store sionistiske drømmen.»

Hacohen: «Til tross for risikoene så er appliseringen av israelsk suverenitet virkelig en historisk mulighet. Vi må iverksette den med holdningen at vi er en del av en endeløs prosess for å gjenløse folket og landet». («It is vital to control the roads,» G. Hacohen, Israel Hayom Op-ed, 5 June 2020)

Israel skal ta sine eiendommer i eie (Obadja 1, 17, 19-20)

I april skrev JPs Tovah Lazaroff at det israelske Høyre anser at «det jødiske folkets tilbakevending til det bibelske hjertelandet» av nasjonalistiske, historiske og religiøse grunner har veldig «lite å gjøre med internasjonale relasjoner» eller «okkupasjonen» eller med palestinsk statsdannelse. «Israelsk suverenitet i Judea og Samaria handler om den bokstavelige gjennomføringen av en 2000 år gammel drøm om tilbakevending til «landet», som har vært en del av den nasjonale bevissthet siden jødene ble fordrevet av romerne». Den [fordrivelsen] ble fullbyrdet i år 135 da jødene ble fordrevet ikke bare fra Jerusalem, men fra hele landet, og romerne ga landet navnet ´Palestina´.

Drømmen inkluderer alle historiske og bibelske steder: Hebron hvor Abraham kjøpte land til gravplass for Sara, Beit El hvor Jakob drømte om engler og en stige, og Shilo hvor Paktens Ark var plassert for en lengre periode enn noe annet sted i Israel. Grunnet dette er konservative israelere harme over koblinger «mellom territoriale kompromisser for fred», også i Trumps plan. De vil ha den rettmessige suvereniteten nå.

Under Obama var håpet om USA-støtte for suverenitet et «umulig oppdrag». Han «forkastet enhver israelsk rettighet utenfor 1967-linjene,» med mindre både israelere og palestinere var enige.

Trump brøt med Obama og «mer enn 50 år av amerikansk Midtøsten-politikk», kvittet seg med «land for fred»-mantraet og forberedte en vei for «Israel til å bruke 30 %» av de omstridte områdene innen forhandlingene med palestinerne har påbegynt. Han stadfestet også Israels «historiske rettighet» til disse landområdene, noe som «ingen tidligere amerikansk regjering» har gjort, og ingen annen nasjon heller.

Så da USAs utenriksminister Mike Pompeo nylig sa at «annektering er en israelsk avgjørelse», ble mange sjokkert. Lazaroff: «En israelsk avgjørelse, som et parlamentsvalg eller en domstolbeslutning eller en hvilken som helst annen handling som en suveren nasjon kan utøve innenfor eget territorium»? Fram til nå har det motsatte vært sannheten, da enhver israelsk handling i Jerusalem, Judea og Samaria har «vært formål for utallige FN-resolusjoner». Til og med i dag trues Israel av den Internasjonale Forbryterdomstolen [ICC], samtidig som de fleste nasjoner fordømmer «israelsk bosettingsaktivitet» og diverse organisasjoner protesterer mot alle israelske beslutninger. «Om det noensinne har eksistert et territorium som verden har hatt interesse i, så er det Israels bibelske hjerteland»! («Can West Bank annexation be solely an Israeli affair?» T. Lazaroff, JP Analysis, 26 Apr. 2020)

Den amerikanske juristen Stephan Flatow studerte et argument som ofte gjentas mot Israels gjenforening. «Verden vil bli harm. Verden fordømte også fengslingen av Adolf Eichmann, bombingen av den irakske kjernereaktoren og gjenforeningen av Jerusalem. Ingen fornuftig person tror på at Israel skulle fatte politiske beslutninger grunnet frykt for verdens reaksjon». («The headline screamed: 50 Jewish Organizations Oppose Annexation!» S. Flatow,, Arutz 7, 30 June 2020)

Rapporter om blandede arabiske reaksjoner

Fra sin teologi betrakter fundamentalistiske muslimer hele Israels land fra Middelhavet til Jordanelven som Wakf, dvs. område som eies av Allah. Så følgende reaksjon fra en Hamas-tjenestemann var forventet: «Israelsk annektering av deler av Judea og Samaria vil være en forbrytelse mot Allahs vilje.» Dessuten er jødene «de mest korrupte av Allahs skapelser», og Allahs vilje for dem er at de skal lide under «ydmykelse, elendighet og vrede». Han avsluttet med å sitere Koranen: Drep dem hvor du enn finner dem, og driv dem bort fra hvor de enn drev deg bort». («Hamas MP says Israeli annexation ´violates Allahs will´», Israel Hayom, 11 May 2020)

Men Midtøsten er blitt forandret. «Offisielt opponerer moderate araberstater som er alliert med USA, f.eks. Jordan, Egypt og De forenede emiratene, mot Israels utvidelsesplan», og noen araberledere har utferdiget fordømmelse og advarsel mot den. Men bak lukkede dører har noen av de samme araberlederne enten forsonet seg med tanken eller til og med støtter den. Jordanske ledere har åpent protestert mot planen og truet med å bryte sin fredsavtale med Israel. Men en høyere jordansk tjenestemann sa: «Kongen vil tillate at annekteringen gjennomføres ettersom han foretrekker å ha israelske væpnede styrker langs sin vestre grense framfor palestinske eller internasjonale styrker».

En saudisk toppdiplomat og fortrolig med kronprins bin Salman sa, at noen araberstater i taushet støtter Israels utvidelsesplan. Offisielt motsetter de seg alt som hindrer dannelsen av en palestinsk stat. Men palestinerne må innse at «den arabiske verden har gått gjennom store forandringer siden august 1967 da Araberforbundet i Khartoum forbandt seg til sine «tre nei: nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel og nei til forhandlinger med Israel». Han tilføyde: «Israels eksistens og anerkjennelse er allerede et faktum.» En høyere egyptisk sikkerhetstjenestemann sa at krigen mellom araberstatene og Iran og deres «partnerskap med Israel mot Teheran er viktigere enn omsorgen for palestinerne». («Senior Saudi, Jordanian officials say moderate Arab states back

Israel´s sovereignty plan,» Arutz 7, 27 May 2020)

Det virkelige hinderet for fred

Den israelske araberen Khaled Abu Toameh avslører det virkelige hinderet for fred. Som tidligere nevnt, for muslimer har jøder ingen rettighet til noe område som en gang har ligget under islam, hvilket innebefatter hele det moderne Israel.

I juni holdt Association of Palestine Scholars et møte i Gaza med islamske dommere, Hamas-kontrollerte Wakf-myndigheten, representanter for grupper som behandler religiøse spørsmål, og akademikere. En uttalelse fra møtet avslørte at det ikke handler om «annektering» - det handler om Israels eksistens! For muslimer som er lojale mot Koranen «har Israel ingen rett til suverenitet over Tel Aviv, Haifa, Nasaret, Tiberias, Jerusalem eller noen annen del av Israel … [Hele] Paletina, fra Middelhavet til Jordanelven» er Wakf-område. («Palestinians: Is it reaaly about ´Annexation´»? K. Abu Toameh, Gatestone Institute, 25 June 2020)

Harry Markham er enig i dette, da muslimsk doktrine betrakter den jødiske staten som «en fornærmelse mot islam.» Under islam er jøder dhimmier – annenklasses borgere. Selv om ikke alle muslimer har denne troen, så bæres disse ideene av et stort antall.

Islam har sin egen to-hus teologi. Dar al Islam, Islams hus, er områder som islam har erobret, og «dominerer religiøst, sosialt og politisk …» Denne idé har grunnlagt et «ikke-forhandlings bart teologisk livsprinsipp» - hvis landet en gang har tilhørt Allah, vil det alltid tilhøre Allah.

Det moderne Israel, den jødiske staten, er en del av Dar el Harb, krigens hus. Muslimer må gjøre alt som kreves, inkludert hellig krig, Jihad, for å tilbakeføre «denne tidligere islamske provins» til muslimsk styre. «Dette er ikke en politisk plikt, men en religiøs.»

Hamas traktat fra 1988 sier: «Palestinas land er en islamsk Wakf som er helliget de framtidige muslimske generasjoner inntil Dommedag. Ingen kan avstå noen del eller overgi noen del … Framfor Israels bemektigelse er det obligatorisk å heve Jihads banner.»

Ettersom striden om dette landet har «dyptgående teologiske overbevisninger», finnes det ingen politisk løsning. («The peace process will have to wait,» H. Markham, Israel Hayom Op-ed, 19 Apr. 2020)

Den fortsatte økningen av jødehat

I februar skrev Melanie Phillips: «Selv om antijødiske angrep kommer fra det ekstreme høyre, venstre og det muslimske samfunnet, så kommer den største trusselen fra politikkens progressive side,» ettersom dens verdensanskuelse «dominerer Vestens kulturelle og politiske institusjoner. Den har dype antijødiske synspunkter» og legitimerer antisemittiske holdninger som helt nylig har blitt ansett som avskyelige og uakseptable.

Mye av dette kommer fra et Israel-hat som er basert på den feilaktige «troen at jøder har forvist urbefolkningen i landet og at de behandler den palestinske rest med brutalitet.» Disse løgnene har skapt «det surrealistiske irrasjonelle, anti-israelske resonnementet» som er de viktigste sakene til de progressive i Vesten …» På toppen av det «utgjør antisionismen og antisemittismen en irrasjonell tro, som en kultus», der fakta ikke spiller noen rolle. Den franske sosiologen professor S. Trigano sier at vi har gått inn i «en ny tidsalder av jødehat», som motsetter seg argumenter og som «er en del av venstresidens videre re-konfigurasjon av Vesten». Antisemittismen stammer fra «post-modernismen» og dens utløpere «post-kolonialismen, multikulturalismen og genusdoktrinen» som alle sikter på «dekonstruere» det vestlige samfunnet. Å ha et negativt syn på israelsk jødisk nasjonalisme passer godt med «europeiske post-modernisters krig mot sine egne kulturer og nasjonalstater.» Dette ble skrevet noen måneder før George Floyd-opptøyene beviste at Trigano har rett.

Men Phillips skriver at selv dette «forklarer ikke dette utbruddet av besatt og primitivt jødehat». For anti-sionismen er ikke bare en moderne «mutasjon av anti-semittisme», den tidløse anti-semittismen lever fremdeles – et «åpent hat mot jøder fordi de er jøder.»

Fundamentet for moderne «antijødisk og antisionistisk hat er sekulær liberalisme, som oppsto under Opplysningstiden på 1700-tallet, som «proklamerte Guds død» og opprettelsen av en menneskelighet «befridd fra bibelske moralverdier. Dette førte til at verdihierarkier ble destruert, uten disse kan det ikke finnes noen moral, at plikt ble erstattet av høyst foranderlige menneskelige rettigheter, og at sannhet og fornuft kollapset.» Resultatet er «det moralske og filosofiske forfallet» som vi ser utbrer seg rundt oss i dag.

«Bedre forsvar for Israel … vil ikke avhjelpe denne antijødiske holdningen. Det som driver den, er det kristne Vestens avvisning av de jødiske skriftene.» («From Aalst to America: The Post-modern, anti-Jewish reconfiguration of the West,» M. Phillips, Israel Hayom Op-ed, 1 Mar. 2020)

Forskere ved Kantor Center ved Tel Avivs universitet har funnet at «koronaviruspandemien» har gitt opphav til «en intens og uventet bølge av anti-semittisme og anti-sionistisk propaganda», som inneholder mange injurierende uttalelser med et «fellesnevner»: Jødene, sionistene og/eller Staten Israel har skylden for epidemien og/eller drar fordel av den». («Covid-19 fueling worldwide wave of anti-Semitism, researchers find.» TOI, 23 June 2020)

Krigen mot Korona

Overfor korona «tok Israel et annerledes grep», da Israel, til forskjell fra «det bortskjemte Vesten, lever i en permanent tilstand av mulig nødsituasjon og eksistensiell trussel. Med sin erfaring ved å avverge angrep fra fysiske fiender er Israel innstilt på offensivt å handtere trusler mot rikets sikkerhet.» Til tross for den dysfunksjonelle politikken «viker man ikke tilbake for å ta utrolig vanskelige beslutninger for å berge liv – som å stenge ned en stor del av sin økonomi.»

Da Israel er dreven i å være «proaktiv» mot alle nasjonale sikkerhetstrusler, «forstår allmennheten av bitter og tragisk erfaring at restriksjoner i hverdagens friheter iblant er uunngåelig for at man skal kunne berge liv …» («For Israel, recognizing another enemy is 2nd nature,» M. Phillips, Israel Hayom Op-ed, 3 Apr. 2020)

Det iranske lederskapets vanvidd

Den Harvard-utdannede vitenskapsmannen Dr. Majid Rafizadeh, president for International American Council on the ME, studerer Iran nøye. I mai skrev han at «de regjerende mullaene» var helt fokusert på «sin antisemittiske agenda», og ikke på sin befolknings velferd. Irans øverste leder ayatollah Khameini hadde kalt Israel «en kreftsvulst som må utryddes», og lovet støtte til «hvilket som helst land eller gruppe» som kjemper mot Israel, og oppfordret palestinske terrorister til å samarbeide for å starte «Jihad på alt palestinsk land». Nylig sa han: «Sionistregimet [vil] … bli rykket opp og tilintetgjort».

Rafizadeh skrev at det iranske regimet må «bli holdt ansvarlig av det internasjonale samfunnet for å ha truet å utslette en medlemstat i FN», men mangelen på reaksjon er «et tegn på dobbelstandarden til FN og det internasjonale samfunnet. De forblir tause overfor «Irans trusler mot israelske borgere – for ikke å nevne Irans onde handlinger mot egne borgere». («Iran: The Ayatollah, amid Coronavirus, calls for Jihad against the Jewish state,» M. Rafizadeh, Gatestone Institute, 26 May 2020)

Profetiske funderinger

Verdenspolitiets død: Den italienske journalistens Guilio Meotti ser følgene av Vestens «post-koloniale skyld», som f.eks. at man ikke snakker om forfølgelsen av kristne og en farlig «retrett fra verdensscenen». («When everyone kneels, who willl stand up for Western history and culture?» G. Meotti, Gatestone Institute, 21 June 2020)

Når vi ser at USAs globale rolle minsker, påminnes vi Lance Lambert som sa at han så USAs rolle som det eneste hinder for Anti-Krists framtreden. Er vi så nære?

Økning av aliah: De globale følgene av Koronapandemien viser seg i «vaklende økonomier, desimerte industrier og skyhøye arbeidsløshetstall». Men det finnes også et bønnesvar: en bølge av post-koronavirus-immigrasjon av så mange som 250000 jøder som kan komme til Israel i løpet av de neste tre til fire årene.

Nefesh b´Nefesh, som arbeider i Nord-Amerika, «kunngjorde en enestående oppgang i interessen blant amerikanske jøder om å gjøre Israel til sitt hjem». I Frankrike, «hvor verdens tredje største jødiske befolkning hører hjemme», har Jewish Agency fåttt «en tredobling av aliyah-forespørsler» siden utbruddet av Korona. («Israel readies for post-pandemic wave of immigrants,» Ilse Strauss, BFP Israel Prayer Update, 26 June 2020) Vi tror at denne pandemien er en av «jegerne» som Gud bruker for å drive sitt folk hjem (Jer. 16:16).

Hele Israel skal bli frelst: David Weinberg, en ikke-messiansk jøde, sier at Israel har blitt «en nasjon av troende», ikke på Jesus ennå, men på Israels Gud. Det pågår nå en gjenoppvekking «av jødisk identitet … som høres i bønnevers, i populær musikk, som synes i Erev-Shabbat-feiringer ved utendørs-arenaer, og som oppleves i nattelange Torah-studier i Shavuot – til og med i Tel Aviv.»

Israels Statistiske Sentralbyrå viser at 80 % av sekulære jøder [40 % av befolkningen] «tror på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud … på et Guddommelig forsyn over det jødiske folket og et Guddommelig nærvær i den jødiske historien. Legg til de 20 % som er ortodokse og 40 % som overholder tradisjonene, så er Israel «en dypt troende nasjon.»

De fleste israelere følger ikke rabbinsk jødedom, men de fleste opplever «at denne nasjonen er på en storslått meta-historisk reise … forbundet med åndelige makter og en moralsk arv nedfelt i det jødiske folket. Disse verdiene har holdt jødene oppe gjennom århundrene» og ført dem hjem til Landet.

Dette livssyn, «levendegjort ved eldgammel tro, forklarer mye om Israel i dag», som f.eks. hvorfor israelere «ofrer seg for selvstendighet» og deler sine framskritt innen vitenskap, medisin, hi-tech, m.m., med verden. Det sprer lys over deres sterke «tilknytning til Jerusalem» og hvorfor de kan «riste av seg dystre varsler» som prakkes på dem av venner og fiender.

Dette forklarer også hvorfor de som betrakter «historien bare i termer av nasjonal politikk og internasjonale relasjoner, undervurderer og misbedømmer Israel.» De ser ikke Hånden som virker bak verdensscenen, og de oppfatter ikke Israels opplevelse av sitt historiske oppdrag.

Ambssadør Rabbi Dr. Y. Herzog [1921-1972] sa: «Historien kjenner ingen parallell til bibelens profetier, som forutsa et folks oppsplitting i tusen biter over hele verden, men som var forutbestemt til å bli bevart i århundrer for så å vende tilbake til sitt hjemland. Dette er en mot-alle-odds-historie om en metafysisk forening over århundrer mellom et folk, deres G-d og et land. Dette er feiringen av en nasjon som, etter det mørkeste punktet i sin historie, det katastrofale Holocaust, reiste seg fra asken bevæpnet med ikke mer enn overbevisning og historisk bevissthet som lovet fornyelse, og gjorde krav på sin arv. Dette er oppfyllelse, Guddommelig trøst». («Truly at home,» D.M.Weinberg, Israel Hayom Op-ed, 11 May 2020)

For hele det landet som du [Abraham] ser, gir Jeg deg og din slekt til evig tid1. Mos. 13:15

Chuck & Karen Cohen