Shalom venner,

I Johannes 13:19 sa Jesus til sine disipler: Nå forteller Jeg dere dette før det skjer, slik at dere, når det går i oppfyllelse, kan tro at Jeg er. (Matt. 24:25; Joh. 14,29; 16:4). Dette forklarer hvorfor Gud gir profetier til menneskene. Det er ikke for at vi skal vite om framtiden, men for at når Guds profetiske Ord er oppfylt, kan vi erklære som Peter gjorde på Shavuot: Men dette er det som ble talt ved profeten … (Ap.gj. 2:16). Slik kan vi vitne om sannheten at vår Gud er allvitende, trofast og mektig nok til å våke over sitt Ord for å oppfylle det. (4. Mos. 23:19; Jes. 55:11; Jer. 1:12).

Noen profetiske oppfyllelser angående Messias ´fødsel: Messias skal utgå fra Betlehem. (Mika 5:1; Matt. 2:5-6). Han er kalt ut fra Egypt (Hos. 11:1; Matt. 2:15), og Han skal komme fra Nasaret (Matt. 2:23). I dag ser vi hvordan disse tre profetiene som ser ut til å være i en konflikt ikke var det. Men ingen kunne den gang ha forstått hvordan de ville passe sammen.

Derfor må vi være forsiktige med å forklare Guds autoritet med «det betyr det», særlig når en av de største feilene man gjør ved å vise til en profetisk oppfyllelse er at man tar den ut av sin bibelske sammenheng.

Kontekst

Predikanter, lærere og vanlige troende som tar profetier ut av sin sammenheng kan komme opp med all slags spennende - men bibelsk falske - konklusjoner. En av disse er Jakobs trengsel, som når de leses i kontekst var Holocaust (https://www.ifi.org.il/en/teac...). To andre emner som er tatt ut av sin sammenheng i dag er Dyrets merke – symbolet for anti-Krist i Åpenbaringsboken, og Gog og Magog.

Hvis Covid-19 vaksinen var det profetiske tegnet for Dyret, må anti-Krist allerede ha blitt åpenbart for verden som et resultat av hans mirakuløse tilfrisknende fra et dødelig hodesår (Åp. !3:3), og som gjør at mange i verden - unntatt gjenfødte troende - dyrker ham (Åp. 13:8). Hans falske profet skal også være i aktivitet (Åp. 13:11-18). Den brå bestemmelsen om globale restriksjoner pga. coronaviruset og vaksinen som ble pålagt i visse områder er en sikker forutsigelse på dette merke. Men å si «dette betyr det «er å ta konteksten ut av Åpenbaringen 13 og ignorere den.

På samme måte: å si at president Putin er Gog og at vi ser begynnelsen på Gog og Magog - krigen (Esek. 38-39) er igjen å ta enkelte vers, som kan henvise til dagens hendelser, ut av den konteksten som den var gitt. Lever Israel i total fred (Esek. 38:8-12)? Er Etiopia i ledtog med Magog/Russland (Esek. 38:5)? Er Magog Russland eller er det dagens Tyrkia?

En ny verdensorden (NWO) i dag.

En ny verdensorden er en realitet i dag. Amerika er ikke lenger verdens sterkeste politi. Gud er den som dirigerer hele historien, inkludert nasjoners framvekst og fall (Dan. 2:20-21; 4:17b; 25b) Men uten et sterkt verdenspoliti står verden overfor et vakuum, og en nasjon som Kina prøver å fylle i tomrommet. Selvsagt vil Gud på et visst tidspunkt sette Israel høyt over alle folkeslagene på jorden (5. Mos. 28:1,13). Det vil mest sannsynlig skje ved begynnelsen på Messias `styre over hele jorden fra Jerusaem (Sal. 2:8-12; Sak. 14:16; Åp. 19:11-16). Inntil da antar jeg at vi vil se regionale avtaler hvor ulike nasjoner knytter seg til hverandre sikkerhetsmessig.

Var det dette vi fikk erfare i Negev i slutten av mars da Israel var vertskap for utenriksministrene i De forente emiratene, Bahrain, Marokko og Egypt? Også USAs utenriksminister Blinken var der. Han var den eneste som besøkte Ramallah for samtaler med palestinerne. De andre utenriksministrene overså dem. De satte søkelys på å utvikle tettere relasjoner med Israel.

I mellomtiden har Russlands invasjon i Ukraina eksponert vestlige nasjoners frykt for et land som besitter atomvåpen. Samtidig støtter mange av disse nasjonene en atomavtale med Iran, som tillater Iran å utvikle atombomber med internasjonal støtte på mindre enn tre år. I dag synes det som det bare er Israel og de fleste sunniarabiske landene i Midtøsten som forstår hvor skinnsykt dette er.

Amerika har gått fra å være en supermakt til å ete seg selv fra innsiden og ut og bli til latter for store deler av verden. Hvis man undres hvorfor, overvei at for de siste 30 år har Gud stått ut med den ene presidenten etter den andre - inkludert Trump - som har lagt press på Israel til å dele Hans land. Og gjør man det, blir man til sist drevet av Gud inn i dommens dal (Joel 3:7).

Men det gjelder ikke bare Amerika, det meste av Vesten er under Guds dom. Les Romerne 1:18-32 som beskriver disse humanistiske nasjonene som er vise i egne øyne og som fornekter Gud og Hans Ord. De dyrker Guds skapelse i stedet for Skaperen. Hans dom er veldig skremmende når Han tar bort sin vernende hånd og lar menneskehetens onde hjerte føre dem til utslettelse (1. Mos. 6:5-7; Jer. 17:9).

I februar skrev Seth J. Frantzman i Jerusalem Post: «De vestlige demokratiers fortsatte unnlatelse av å komme til en klar konsensus om hvordan man skulle avskrekke Moskva få dager etter invasjonen i Ukraina, viser at den USA-ledede verdensordenen knaker i sammenføyningene». Selv etter «måneder med advarsler, fortsatte Moskva med sitt uprovoserte angrep uten frykt for konsekvenser». Og USA «var ikke villig til virkelig å sanksjonere Moskva, selv i frykt for at Russland kunne tjene penger fordi de er en energieksportør …»

Vesten så til diplomati for å hindre krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. Men det har ikke fungert da vi ser at diplomati «er et tomt skall: bomber går rakt gjennom det». Alt snakk om «en regelbasert internasjonal orden» er forgjeves når ingen tvinger gjennom reglene. («Shocking failure of West on display in not preventing Ukraine war.» S. J. Frantzman, JP Analysis, 26 Feb.2022)

Denne NWO er veldig klar i Midtøsten. Ryan Jones koblet den til Israels motvilje mot å gå sammen med «USA i å fordømme og sanksjonere Russland for deres invasjon av Ukraina». Historisk sett har Israel stått bak USAs «globale politikk», fordi de ikke ønsket noen spenning mellom seg og «sin nærmeste og mest hengivne allierte. Men i dag er det ikke bare Israel «som løsner sine bånd til USA. Et kor av arabiske stemmer advarer mot at USA mister sitt grep om hele Midtøsten forårsaket av uforsvarlig, motstridende og også hyklersk politikk».

M. al-Yahya, tidligere sjefsredaktør i det panarabiske, Saudi-eide nyhetsnetteverket Al Arabia, skrev i JP-kronikk: «Den saudi-amerikanske relasjonen er i en krise». At denne kronikken ikke var skrevet i en amerikansk avis men i en israelsk, viser hvordan araberne ønsker å dele opp sine allianser, og ser på Israel som en hvilken som helst annen verdig partner som de kan lufte sine klagemål for».

Al-Yahya sa: «mens Det hvite hus fortsatt unnlater helt å forstå hva som skjer», betrakter Gulfstatene seg midt i en «skilsmisse». Dette begynte med Obamas «tidligere atomavtale med Iran», som bante veien for Iran å utvikle atombomber.

I dag følger Biden i Obamas farlige fotspor. «Da disse bekymringene ble reist» ved toppmøtet i Negev, dekket utenriksminister Blinken over skaden som atomkjerneavtalen hadde forårsaket ved å presentere et bilde av regional solidaritet, men regionen lar seg ikke bedras». Arabiske nasjoner har konkludert med at USA ikke i noen reell forstand «vil beskytte dem fra iransk aggresjon».

Jones: «Israel har kommet til mye av den samme konklusjonen, selv om de ikke sier det i slike tydelige termer». I stedet hører vi i dag deres ledere erklærer at Israel bare kan stole «på seg selv i sitt forsvar». Det er denne virkelighet som har ristet opp araberne til å søke andre, «eller i hvert fall ytterligere allierte, inkludert Israel». Som al-Yahya sa: «Hvis amerikanerne ikke vil stå ved Israels side mot Iran, hva er sjansen for at de vil stå med oss»?

Mange i Midtøsten undrer over «hvorfor USA er så overbevist om at Israel og de arabiske gulfstatene vil slutte seg til dem ved direkte å opponere mot Russland, heller enn å opprettholde en balanse som passer deres egne nasjonale interesser». Eller, som al-Yahya igjen spurte: «Hvorfor skulle Amerikas regionale allierte hjelpe Washington i å holde Russland i Europa når Washington styrker Russland og Iran i Midtøsten»? («America is losing the ME.» R. Jones, Israel Today, 3 Apr. 2022)

Israel og den russisk- ukrainske krigen

Det er viktig for troende å forstå hvorfor Israel har tatt en nøytral holdning i denne konflikten og noen av de viktige lekser Israel må lære av verdens svar på denne krigen. Så mens noen av disse artiklene er fra begynnelsen av krigen, er sannhetene de bringer betydningsfulle. Jeg er også klar over hvordan noen troende er veldig skeptiske til medias beskrivelse av denne krigen. I det følgende blir det vist hvordan noen israelere - som ikke er messianske ennå - ser på det som skjer.

Sent i februar, da han diskuterte krigen, skrev Ronn Torossian: «Det er tydelig at verden har forandret seg», og det er vitalt for Israel å lære av Russlands handlinger, at Ukraina står alene i denne kampen. Ingen vestlig nasjon, selv ikke NATO, sto med dem militært. Når de ser dette, blir israelerne igjen minnet på «at Israel ble skapt slik at aldri mer ville jødene være avhengig av noen annen for deres sikkerhet».

Torossian siterte fra noen tidligere israelske tjenestemenn, som Menachem Begin, som i sin første tale til Knesset som statsminister stilte spørsmålet om Israel hadde en rett til å eksistere. «Vi ble gitt vår rett til å eksistere av våre forfedres Gud … for 4000 år siden. Derfor har det jødiske folket en historisk, evig og umistelig rett til å eksistere i dette … landet til våre forfedre. Vi behøver ikke noens anerkjennelse til å hevde denne umistelige rett … «

Begin ba den amerikanske presidenten Carter stryke alle referanser til «Israels rett til å eksistere» i en amerikansk uttalelse, og sa at «vår jødiske stat behøver ingen amerikansk bekreftelse på vår rett til å eksistere. Vår hebraiske bibel etablerte den retten for årtusener siden. Vi har aldri, gjennom århundrene, gitt avkall på eller gitt opp den retten. Derfor er det bare vi, det jødiske folket - og ingen annen - som er ansvarlige for vårt lands rett til å eksistere.

Tidlig i det 20. århundre sa Ze´ev Jabotinsky, en av sionismens fedre fra høyrefløyen, at den ondeste av alle tradisjoner er at jødisk blod bør anses så billig at «det ikke er noe forbud» eller noen straff for å utgyte det. («Israel alone will protect Israel.» R. Torossian, Arutz 7 Op-ed, Feb. 2022)

I februar skrev advokat Stephen M. Flatow, hvis datter ble drept av palestinske terrorister i 1995, at da Russlands invasjon i Ukraina nettopp hadde begynt, «er leksjonene for Israel allerede åpenbare og de er ikke særlig oppmuntrende».

#1: Ingen nasjon vil berge dere. «Hvis det noen gang har vært en situasjon der det internasjonale samfunnet ville være fullstendig berettiget til å komme til væpnet forsvar av en beleiret alliert, da er det denne». Ukraina er et demokrati, et offer for aggresjon, og dets beliggenhet er «strategisk viktig for Vesten. Likevel, ingenting av det betyr noe». Ingen nasjon er villig til å hjelpe Ukraina militært. Hver grunn som allerede er nevnt, og «flere ville gjelde hvis Israel igjen ble invadert av sine arabiske naboer». Likevel, ingen nasjon, selv ikke Israels nærmeste allierte, «ville plukke opp et gevær hvis Israel sto overfor utslettelse».

I årevis presset jøder fra venstrefløyen og Det amerikanske utenriksdepartementet på for å få «fredsbevarende styrker» stasjonert i Judea og Samaria og på Golanhøydene, slik at Israel kunne overgi disse områdene og føle seg trygg. Men amerikanske fredsbevarende styrker ville blitt trukket ut så snart «en krig ville syntes nær forestående», slik som «FNs fredsbevarende tropper ble fra Sinai samme kveld da krigen i 1967 startet …» Eller så ville de ble like ubrukelig «som FN-troppene var i det sørlige Libanon … da de sto overfor Hizbollahs kontroll av det området.»

Israelere som nå betrakter Ukraina, minnes sin «egen bitre erfaring med den internasjonale likegyldigheten overfor den arabiske aggresjonen. Da arabiske armeer i 1948 invaderte den nyopprettede jødiske staten, erklærte Truman-regjeringen eksportforbud av våpen og nektet å gi Israel en eneste kule. Da arabiske armeer omringet Israel i 1967 og forberedte et angrep, nektet den amerikanske Johnson-regjeringen å løfte en finger. Og i 1973, «da arabiske armeer forberedte seg for å invadere Israel», presset den amerikanske Kissinger-regjeringen på Israel for ikke å slå til på forhånd, og holdt deretter tilbake våpen i ti dager for å hindre Israel å oppnå en avgjørende seier.

«Da Israel forsvarte seg selv mot massive rakettangrep fra Hizbollah i 2006 og fra Hamas i 2008, 2014 og 2021, presset USA på israelerne for at de skulle avslutte sine operasjoner tidlig og ga dermed de facto seire til terroristene». (Chuck: Da Amerika angivelig er Israels nærmeste allierte, kan det være noen spørsmål om hvorfor Gud dømmer USA på en slik tydelig måte i dag (Esek. 29:6-7)?)

#2: Hykleri opphører aldri. Uavhengig av Russlands oppførsel, vil «Russland og deres allierte fortsatt falskt beskylde Israel for illegalt å okkupere arabisk territorium». Selv om Israels rett til Judea og Samaria er fullt og helt understøttet av historien og internasjonal lov», fortsetter anklagene mot Israel fra såkalte menneskerettighetsgrupper, FN og mange nasjoner i verden.

#3: Det er viktig hvem dine naboer er. Historisk sett angriper diktatorer sine naboer. Enten «motivert av religion eller nasjonalisme» eller for å «distrahere sin egen befolkning fra hjemlige problemer … autoritære regimer blir ofte aggressive». Følgelig har Israel rett i å være «bekymret … over at Den palestinske myndigheten (PA)» i Judea og Samaria og Hamas i Gaza er korrupte diktaturer. «Demokratier er som regel fredelige naboer, diktaturer som regel ikke».

Ukraina-krisen viser Israel hva som kan skje «når man har et fiendtlig, fascistisk diktatur som nabo. Og når et fiendtlig Palestina og deres arabiske allierte forbereder angrep, vil ingen komme Israel til unnsetning». («Ukraine crisis shows Israel the international community won´t rescue you.» S. Flatow, JP Op-ed, 26 Feb. 2022)

Amnon Lord skrev, at etter den russiske invasjonen var mange amerikanske venner av Israel forvirret og opprørt da de ikke «forsto Jerusalems interesse i forhold til denne krigen …» Men Israel står i dag overfor «et grunnleggende problem utover de sentimentale rikosjettene i media. Historikere og strateger er enig i at USA er svak og ineffektiv, noe som har utløst stor bekymring i Det fjerne Østen og Midtøsten. Israel vet hvem deres fiender er, men er bekymret for sine venner … For å si det rett ut: De israelske lederne forstår Putin bedre enn de forstå USAs president Biden.

Israel og mange nasjoner i Midtøsten er sjokkert over at Amerika ikke har forandret mening angående atomforhandlinger med Iran i Wien. «Mens verden har frosset Russlands finansielle eiendeler, har de frigjort milliarder av dollar av iranske midler. Avtalen vil tillate Iran å komme inn i oljemarkedet igjen med full styrke …» (Chuck: Iran er også mye farligere for verden enn Russland, fordi det islamistiske sjia - regimet har som erklært mål ikke bare ødeleggelsen av Israel og Amerika, men opprettelsen av et sjiittisk kalifat over hele planeten.)

Irans «militære aspekt på atomkjerne - kapabilitet og utvikling av ballistiske raketter» er ikke behandlet i denne avtalen, slik at Israel må «bestemme sine egne regler i kampen for å eliminere Irans atomkjerne-kapabilitet». Men hvis USA går med på en ny avtale, kan Israels holdning bli sett på som å gå imot Amerikas utenrikspolitiske beslutninger.

Israelerne er også forvirret over hvorfor Amerika behandler «Iran som en foretrukket kunde framfor Saudi-Arabia eller Russland. Faktisk har mordet på journalist Khashoggi forvandlet Saudi-Arabia til en spedalsk stat i Biden-regjeringens øyne - men i Iran finnes det hver dag hundrede av Khashoggis og USA lukker øynene. Israel kan trøste seg med det faktum at de vet hvor deres fiende, Iran, står. De vet ikke hvor deres venn, USA, står og hva som driver deres beslutninger». («The Americans have become a conundrum for Israel,» A. Lord, Israel Hayom Op-ed, 6 Mar. 2022)

Ambassadør Yoram Ettinger skrev: «Uavhengig av det endelige utfallet av den russiske invasjonen», må den «være en vekker for israelske og vestlige beslutningstakere og opinionsskapere», da den har avdekket «den bristfeldige naturen» til mange antagelser som har innflytelse på vestlige etablissementer verden over.» For eksempel:

«Illusjonen at mesteparten av verden deler det vestlige verdensbildet om en ny verdensorden (og en ny orden i Midtøsten), som angivelig er mer stabilt, forutsigbart, tolerant og trender mot en fredelig sameksistens, som heller setter søkelys på smør enn på våpen;

«Den tilsynelatende slutten på epoken med store kriger og massive invasjonen med bakke tropper;

«Den selvdestruktive forestillingen om at en militær holdning av avskrekking effektivt kan erstattes av fredsavtaler, sikkerhetsgarantier og generøse finansielle og diplomatiske pakker …

«Illusjonen om at freds - og sikkerhetsavtaler» er viktigere for en nasjons sikkerhet enn dens militære kapasitet og geografiske og topografiske faktorer. «Denne illusjonen ignorerer det faktum at mens fredsavtaler og sikkerhetsgarantier bare er av kort varighet, så er topografisk dominans (f.eks. Golanhøydene og Judeas og Samarias fjell) og den geografiske dybden uforgjengelige».

Å ignorere det faktum at en gradvis reduksjon av et «forsvarsbudsjett blir tolket av de fleste land i verden» som et tap av avskrekking og som oppmuntrer til «terror og kriger»;

«Den påståtte underordningen av nasjonale ideologier og strategiske visjoner til en kosmopolitisk/ universell sinnstilstand med fredelig sameksistens;

«Den antatte overlegenheten til det diplomatiske alternativet som et mer effektivt forhandlingsverktøy enn det militære alternativet for å løse konflikter med useriøse regimer», som i fortiden har vist seg å være løgnere.

«Illusjonen om at oppførselen til useriøse regimer» (f.eks. Undergraving, terror og kriger) snarere blir drevet av fortvilelse enn av ideologi.

«Vestlige politikere har forsøkt å bevege/tvinge Israel til å trekke seg ut av de topografisk dominerende fjellene til Judea og Samaria - mot en fredsavtale og sikkerhetsgarantier». Men verdens nåværende situasjon bekrefter «den sentrale betydningen til den militærmotiverte holdningen til avskrekking i utformingen av nasjonal sikkerhet». («The Russian invasion: a wake-up call for Israel & the West,» Y. Ettinger, Arutz 7 Op-ed, 9 Mar. 2022)

Den iranske trusselen

Når dette skrives, er det ikke klart om en ny avtale med Iran blir undertegnet. Vi har bedt om at den ikke blir undertegnet, fordi om det skjer, kommer Israel til å stå overfor flere internasjonale hindringer, om og når de må angripe Iran.

Hvis en avtale blir undertegnet, vil Iran innen en veldig «kort tid» disponere over en kjempestor sum penger fra sanksjonslettelsene, kanskje «så mye som 90 milliarder dollar. Dette er en tilstrømming av penger som tilsynelatende er uten oversikt og restriksjoner på bruk». Iran vil da være «finansielt i stand til å iverksette sin uttalte trussel om Israels undergang ved et koordinert» massivt angrep. «Hvis det skjer, hva kan vi forvente av Israels allierte, USA? Ville det være mer enn hva de har gjort for Ukraina – bare tilby kontanter og forsyninger for å ordne opp»? («After Ukraine, can Israel trust US against Iran? » B. Portnoy, JP Op-ed, 17 Apr. 2022)

Jeg blir igjen minnet på Mika 4:11-13, og da Israel i dag er «den overmåte store hæren» som kommer ut av gravene i Holocaust (Esek. 37: 1-10), forblir mitt håp og min tillit til Gud alene. Han har jo lovet at når Han samler Sitt spredte folk, vil Han selv vokte over det (Jer. 31:10)

Internasjonalt hykleri

Ben-Dror Yemini forsvarte den nøytrale holdningen til Israel overfor Russland som en moralsk nødvendighet, og påpekte at Christiane Amanpour fra CNN, «som andre progressive stemmer», var rasende på Israel for ikke åpent å ha stått ved USAs side mot Russland. Men dette er «en farlig moralsk egenerklæring som rett ut sagt mangler enhver form for moral.»

I flere år har vesten bøyd seg for Iran «til tross for at de er den mest morderiske aktøren i Midtøsten …» Irans aksjoner og stedfortredere har slaktet hundretusener og fordrevet millioner fra Jemen til Syria. De har også forårsaket Libanons kollaps «ved sin stedfortreder Hisbollah», og har satt inn pro-iransk milits som førte til mer skade i Irak. Alt dette kommer i tillegg til det «ofte erklærte målet til Iran om å tilintetgjøre Israel … «Likevel strever Vesten etter «å undertegne en ny atomavtale med Teheran», noe som ville gjøre dem mye farligere.

Utrolig nok, er dagens handel mellom EU og Iran «omtrent fire milliarder euro i eksport og omkring syv hundre millioner i import … I 2017- 18 lå dette tallet på omtrent 20 milliarder euro». Denne tilbakegangen er ikke et resultat «av noen moralsk vurdering, men lammende US-sanksjoner. En ny atomavtale vil tilbakestille Irans økonomiske makt, som i sin tur vil forsterke deres destruktive makt».

Det som er mye verre og ekstremt farlig for vestlige nasjoner, er hvordan de på verdenssenen stadig gir medhold til «stygge fordømmelser, initiert av lyssky regimer», av Israel. «Bare i FNs menneskerettighetskommisjon har Israel blitt fordømt 95 ganger siden 2006, i motsetning til 11 fordømmelser av Iran». FNs generalforsamling har «fordømt Jerusalem 125 ganger siden 2015, sammenlignet med bare seks fordømmelser av Teheran».

I dag står Israel imot Iran bare «med støtte fra sunni-arabiske stater». Det er også sannsynlig at de har «hemmelige avtaler med Russland», som tillater IDF å angripe iranske styrker som forsøker å slå seg ned i Syria. Men Amanpour vil «undergrave disse avtalene under dekke av ´moral´». Det spiller tilsynelatende ingen rolle, at hennes ´moralske holdning gjør «ondskapens akse» til Iran» bare mektigere», eller «hvis Hisbollah får presisjonsmissiler» vil denne ´moralske´ holdningen ende med å forårsake mer skade og død for Israel.

«Vesten er med rette bekymret over Russland», likevel synes den blind for den iranske trusselen. De har latt «menneskene i Midtøsten i stikken - muslimer som jøder». Er det moralsk? Vesten står riktignok imot den russiske aggresjonen, men hvorfor «vifter de med det hvite flagget når det gjelder Iran»?

Yemini avslutter med ordene: «Israel må fortsette sin kamp mot den mest morderiske aktøren i Midtøsten. Dette er ikke bare i Israels interesse, men også av amerikansk interesse og for hvert anstendig menneske i Midtøsten og i Vesten».

Som en alliert burde USA forstå dette, og handlingsfriheten, som tillater å undergrave Irans makt, er et moralsk imperativ som Jerusalem ganske enkelt ikke kan gi opp. Hvis dette betyr at den israelske regjeringen må gå på eggeskall overfor Moskva, da må det så være. «Av prinsipp og under disse omstendighetene velger Israel også en moralsk tilnærming». («In face of the Iranian threat, Israel´s prudence on Ukraine is the moral choice.» B-D Yemini, Ynet Op-ed, 4 Mar. 2022)

Palestinere: terrorister dreper alle; la oss feire!

Frantzman rapporterte, at da nyheten om et nylig terrorangrep i Israel ble spredt, «begynte palestinske-arabiskspråklige media og sosiale media å feire». De sa at israelske «bosettere» ble drept. Dette er forvirrende for folk som tror at «bosettere» er israelere som bor i Judea og Samaria. Men i de palestinske media og deres sosiale medier referer «bosettere» seg til enhver som bor i Israel, og det er ikke begrenset til «jødiske israelere eller til jøder generelt. Det referer også til utlendinger som bor i Israel eller til turister». Ved angrepet i B´nei Brak i slutten av mars «ble to ukrainske offer som bodde i Israel betegnet som bosettere».

Dette viser hvor djevelsk dypt «det populistiske, nasjonalistiske, terroristiske, høyre-ekstreme, palestinske narrative har sunket»; det bifaller «drap på hvemsomhelst i Israel, enten det er jøde, araber eller ukrainer». Frantzman understreket at «Det finnes ikke noe annet sted i verden og ingen annen sak, som feirer massemord som ´heroisk´».

Uttalelsene til terrorgruppene er åpne for alle å se. Ingen avviser disse palestinske eller pro-palestinske arabiske medieinnleggene. Det er dette som Frantzman kaller «privilegiet til terrorismens hatforbrytelser».

Denne type hatforbrytelser overgår vår forestilling om hva som kan kalles en ´nasjonalistisk´ forbrytelse, eller en antisemittisk, rasistisk eller etnisk basert forbrytelse. Dette er tankegangen til hatfylte kriminelle og deres tilhengere, som har tilegnet seg et folkemords ´rett´ til å drepe hvem de vil - og deretter la seg feires som ´helter´. Å myrde et menneske på måfå er en ny definisjon på ´heroisk´, men dette er noe som den årelange unnskyldningen til disse forbrytelsene har framkalt som ´motstand´».

Israel står ikke lenger overfor en konflikt mellom to grupper eller stater. En konflikt hvor et menneske … begynner å skyte folk på måfå, fordi de bor i et land som vedkommende ikke liker, sprenger konseptet på ´konflikt´. Og terrorangrep som dette kan ikke betegnes som «militær» aksjon. «En mann med et gevær som dreper et ubevæpnet menneske som sitter og spiser falafel, er ikke involvert i en ´militær´aksjon. Han begår en hatforbrytelse, og en forbrytelse mot menneskeheten». Dette er uten tvil hatforbrytelse. «Ku-Klux-Klan, som lynsjet mennesker, var ikke en ´konflikt´ eller en «militær» operasjon. Det var en hat-basert forbrytelse».

Palestinere som feirer disse angrepene, «selv om de vet at ofrene ikke er israelere, er et eksempel på hvor dyp og fordervet denne populistiske hat-trenden har blitt. Byttet av termen ´martyr ´fra noen som siktet på et militært mål til en person som sprenger en buss i luften, til en person som knivstikker folk, til en person som på måfå skyter utlendinger, er en del av denne prosessen. Det er en prosess ikke bare av umenneskeliggjøring, hvor den andre blir betegnet som «bosetter», men også et privilegium som blir gitt hatforbryteren som fra barnsben av blir fortalt at han, hvis han bestemmer seg for å drepe folk etter behag, blir en helt».

Palestinernes «lovprising av mord er en kultus av genocid hat. Den skiller seg ikke fra KKK eller nazistene, hvor en herskesyk ideologi har gitt seg selv rett til å drepe alle som den anser å være annerledes». («Pro-Palestinian social media celebrates murder of Ukrainians in terror attack, » S. J. Frantzman, JP Op-ed, 30 Mar. 2022)

Nadav Shragai hevder helt korrekt, at «ensom ulv» i realiteten ikke er «ensomme» terrorangrep, men en del av en større islamistisk ulveflokk. De oppstår ikke ut av et vakuum, men «atmosfæren som skaper dem» og hvorfra disse terroristene «får inspirasjon for sine soloutspill» finnes i den islamske tradisjonen om hellig krig (jihad), særlig når det fører til «å utgyte blod av jøder og israelere. Insitamentet og hatet tilhører ingen bestemt organisasjon», men de fleste terroristene er muslimer.. vel, du forstår nok.

I mange år har «ensomme ulver» drukket den samme jihad-lemonaden, som gjør «dem og folkene som støtter dem til et kollektiv» … Her er noen eksempler på hvordan PA hjernevasker hele sin befolkning: 7. klasses tekstbok Vårt vakre språk lærer barna, at «Vi vil så landet Palestina med skjeletter og kranier (til shahids - martyrer) …» I PAs media blir terroristene «al-Baset Odeh som myrdet 31 mennesker» ved en Pessach-Seder i Netanya, og D. Mughrabi som sto bak «angrepet på en buss på motorveien langs kysten, hvor 37 mennesker ble drept», feiret som «helter og rollemodeller». PA ledere lyver om israelske forbrytelser mot Al-Aksa-moskeen i Jerusalem og mot hulen til patriarkene i Hebron, og så, mens «gledes - parader blir holdt og godsaker blir delt ut etter terrorangrep», roper de: «En million shahids marsjerer mot Jerusalem».

Det hyklerske PA hjelper Israel i å fange mordere og Hamas-medlemmer, men vegrer seg for «å ta grep for å stoppe dødskultusen og glorifiseringen av martyrer» eller å innstille «provokasjoner til mord på jøder». De gir «penger til terroristenes familier og minnes dem. Psykologisk sett oppfostrer de terrorister fra barnsben av» og nærer dem med en «kultur av blodsutgytelse og oppvigleri … forankret i hat for alt jødisk og israelsk …»

Alt som er nevnt ovenfor gjelder for Hamas også. «Dr. S. Bartal fant ut, at den overveiende delen av de ensomme ulv-angrepene i terrorbølgene fra 2008 til 2015 hovedsakelig var identifisert med Hamas eller stammet fra familier som identifiserte seg med Hamas … Av de 74 terroristene som utførte angrep i Jerusalem fra oktober 2015 til mai 2016 (knivstikking - intifada), hadde 61på en eller annen måte bånd til Hamas».

Professor G. Weimann, «en erfaren forsker på online - terrorisme», sa allerede den gang at det ikke finnes noe slikt som en «ensom ulv»: «De ensomme terroristene er del av en virtuell flokk. Når man sporer dem online viser det seg at de spiser av like kilder». Hver «ensomme ulv» kan treffe «beslutninger og utføre dem på egen hånd, men de drikker alle av den samme forgiftede brønnen», som lærer dem, at alt er tillatt «i Islams navn/eller palestinsk nasjonalisme: oppvigleri, løgn, injurie og mord». («´Lone wolves are part of a murderous mental pack.» N. Shragai, Israel Hayom Op-ed, 8 Apr. 2022)

Warren Goldstein, overrabbineren i Syd-Afrika, omtalte det konstante hatet mot Israel og bemerket, at de «morderiske angrepene i Tel aviv, Beersheba og Bnei Brak ikke var terroraksjoner for å nå et spesifikt politisk mål … bare det vanlige målet utstedt i utallige offentlige uttalelser og nedfelt i Hamas-charteret: utryddelsen av den jødiske staten og elimineringen av jøder fra hver tomme av Israel».

Han minnet oss på, at «ordet for voldsomme, uprovoserte angrep mot uskyldige jøder» er et «pogrom». Alt dette er høyst foruroligende fordi opprettelsen av «en jødisk stat var ment å gjøre slutt på antisemittismen». Theodor Herzl skapte «den moderne sionistiske bevegelsen etter å ha erkjent den europeiske antisemittismens uforsonlighet», og trodde at hatet ville opphøre hvis jødene hadde sin egen stat. Men isteden «har den jødiske staten, ironisk nok, blitt et nytt brennpunkt for antisemittisk hat».

Denne intense fiendtligheten «mot Israel er uforståelig», menneskelig sett. De har ført kriger og forsvart seg mot terrorangrep bare for å overleve, og «har vært mål for flere resolusjoner fra FNs menneskerettighetskomité» enn alle andre land i verden til sammen! De er også den eneste nasjonen som sloss mot «en global bevegelse som bestrider deres rett til å eksistere». Det finnes «ingen rasjonell forklaring» på dette, for den motsier «enhver historie lov eller politisk teori».

Goldstein: «Vi må sette den i konteksten til den mirakuløse opprinnelsen til vårt folk: født i slaveri, befridd av Gud. I hjertet av vår historie ligger en grunnleggende sannhet, at jødene i noen tusen år har forstått med absolutt klarhet: Den jødiske skjebnen trosser historielovene fordi vi er en mirakuløs nasjon med en guddommelig misjon … Ikke noe folk i historien har overlevd det vi har: 2000 år med voldelig eksil, utspredelse og undertrykkelse. Likevel, til tross for umulige odds har vi overlevd og trivdes over enhver rasjonell forventning, takket være vår gudgitte skjebne. Jøder har alltid forstått at vi er en nasjon ulik alle andre nasjoner.»

Men mange av statens grunnleggere avviste dette, fordi de trodde at «den moderne staten Israel ville slippe unna den jødiske skjebnen og bli et land som alle andre; at den ville normalisere det jødiske folket - og dermed gjøre slutt på antisemittismen. Nå våkner vi opp fra den drømmen til den kalde virkeligheten. Deres drøm var en illusjon.

Likevel blomstret Israel, utviklet «en sterk hær og en blomstrende økonomi», absorberte millioner jøder som kom hjem fra over 100 forskjellige nasjoner, «og oppfylte dermed profetien om innsamlingen av de fordrevne …» De har hatt en «overnaturlig suksess som en ´Start-Up-Nation´ i verden, samtidig som de har stått imot en irrasjonell, disproporsjonal fiendskap både i og utenfor regionen». Alt dette er mirakuløst. «Både motgangen og medgangen til Israel motsier normen».

Goldstein bemerker at mange jøder forkaster hans analyse og forsøker «å bestride det innlysende - at Israel og det jødiske folket er en stat og en nasjon, som skiller seg fra alle andre» og ender opp med å klandre seg selv. «Vi må … fordi, hvis ikke, hvorfor da dette hatet? En jødisk stat skulle stoppe hatet, ikke tiltrekke det. Det eneste alternative til dette narrative består i å akseptere, at vi har et guddommelig oppdrag og en guddommelig bestemmelse som vi fikk på Sinai. Dessuten å anerkjenne at all den overnaturlige lidelsen og suksessen som vårt folk har opplevd i årtusener var forutsagt i Toraen; å forstå at historien til vårt folk finner sted på et annet nivå, som et levende bevis på Guds nærvær».

Han avslutter med ordene: Nå er tiden inne for å revurdere forutsetningene til grunnleggernes sionistiske drømmer. Vi må erkjenne, at hvis vi vil beholde landets gudgitte gave og vår moderne stat, må vi se det som en del av vår guddommelige misjon». («It´s time to rethink the Zionist dream.» W. Goldstein, JP Op-ed, 4 Apr. 2022) Jeg er helt enig, og til tross for denne fremragende analysen forblir rabbi Goldstein likevel i eksil.

Profetisk veiviser

David M. Weinberg sa, at «diskusjonen om Israel i vestlige kretser» sammenlignet med hva som «nå er vanlig i de fleste arabiske hovedsteder kunne ikke være mer forskjellig … De fra Vesten sitter fast i et ødeleggende tidsfenomen».

F.eks. i Genève og i New York beskylte en rapport fra FNs menneskerettighetskomité i midten av mars «Israel for apartheid», som en del av deres «årlige debatt om ´sak 7 på agendaen´», som utelukkende fokuserte på israelske «menneskerettighetsbrudd» mot palestinerne. Dette er den siste i en lang liste av «ensidige, grunnløse rapporter som forulemper Israel og som tar del i et omfattende lov-angrep på Israels eksistens som en jødisk stat». Før dette, i februar, offentliggjorde Amnesty Internasjonal også en veldig injurierende og langtekkelig «rapport som anklaget Israel for apartheid».

Så kom det et forslag om en FN-resolusjon som var «støttet av Pakistan på vegne av Organisasjonen for islamsk samarbeid, med 56 medlemmer», og som vil erklære «Israels nærvær i Judea og Samaria» som «kolonial okkupasjon». Denne forvrengningen ville «berøve jødene deres historie ved å stemple dem som fremmede inntrengere … i motsetning til å være urfolk i Israels land».

Deretter måtte, historisk sett, det konsistent israelsfiendtlige amerikanske utenriksdepartementet stikke nesen sin i saken, ved å tilby en million dollar for å hjelpe forskjellige ikke-statlige organisasjoner (NGO) å rapportere om «israelske menneskerettighetsbrudd».

Likevel, i midten av mars møttes kronprins bin Zayed fra De forente arabiske emiratene (UAE), den egyptiske presidenten el-Sissi og den israelske statsministeren Bennett på Sinai for en «todagers samtale … for å styrke sin nye regionale allianse for fred og sikkerhet».

På samme tid «gikk det første emiratske statsfondet inn i det israelske markedet og planla å investere 200 millioner dollar i israelske selskaper i 2022», med lignende summer årlig i 10 år. En emiratisk tenketank offentliggjorde en bok om sionismen, skrevet av forskere ved universitetet i Tel Aviv. Den UAE-baserte detaljhandelsgiganten Lula, begynte samtaler om drift i Israel; og Marokko undertegnet et memorandum av forståelse med Israel Aerospace Industries for et felles forsknings – og ingeniørsenter».

Da Weinbergs kronikk ble skrevet, møttes «utenriksministrene fra landene med Abrahamavtalen, pluss Egypt og USA» i Negev. «Dette er det nye Midtøsten, som er blitt velsignet ved Abrahamavtalene!»

Israel eksisterer i dag «i to parallelle, motstridende verdener». Den ene er «et falskt, utslitt, foreldet og truende univers, som strekker seg fra Ramallah til New York, Geneve og andre uvennlige steder». Det er dominert av «vestlige, ´progressive´ i ledtog med arabiske/islamske radikale. De forkaster Abrahamsavtalene og «sitter fast i en tidsepoke hvor Israel er den onde aktøren. Det er et ondartet univers hvor gjenstridige og voldelige palestinske ledere blir høyaktet og beundringsverdige israelere blir kriminalisert».

Det andre «er preget av en fredsdynamikk som rekker fra Jerusalem til Dubai, Manama, Rabat, Cairo og Amman; og fra Jerusalem til de viktigste lederne i verden».

Samtaleemnet om Israel i dag «kunne ikke bli mer forskjellig «i korrupte internasjonale institusjoner» og i Vesten «enn diskursen i arabiske hovedsteder … Det gjelder konfrontasjon mot samarbeid, demonisering mot solidaritet. Det er på tide, at flere vestlige ledere og demokratiske aktivister oppdager det sanne nye Midtøsten og det virkelige Israel: en kraft for fred, framskritt, sikkerhet og stabilitet». («Israel: A tale of 2 parallel universes,» D. M. Weinberg, Israel Hayom Op-ed, 28 Mar. 2022) Naturligvis kunne dette scenario lett refereres til profetien i Jesaja 19.

Herb Keinon skrev, at de demografiske tallene, som Israels Statistiske sentralbyrå offentliggjorde i slutten av april, «viser hvilke katastrofale forandringer som det jødiske folket har gjennomgått i de siste 83 årene, siden den kvelden i 1939 da Den andre verdenskrigen startet, og illustrerer også den transformative kraften til sionismen på den jødiske situasjonen».

I dag finnes det enda færre jøder i verden enn før begynnelsen av Den andre verdenskrigen og Holocaust. «I slutten av 2020 var verdens jødiske befolkning på 15,2 millioner». I motsetning til det, var den i 1939 på 16,6 millioner. Dette er en tilbakegang på 9,2 %, men i sammenligning er verdens befolkning «i det samme tidsrommet steget fra 2,3 milliarder til 7,9 milliarder, som er en økning på 250 %».

Men de gode nyhetene er, at i den samme tidsperioden har «den jødiske befolkningen i Israel … steget fra 449000 i 1939 til 6,9 millioner i dag». Denne mirakuløse stigningen «har forandret det jødiske livet og den jødiske situasjonen til det ugjenkjennelige. Mens bare 3 % av den jødiske verdensbefolkning i 1939 bodde på det området som er dagens Israel, steg dette tallet til 6 % (650000) på kvelden før opprettelsen av staten i 1948. I dag er tallet på 45 %. Og dette til tross for krigene, terroren og truslene om utslettelse; til tross for årelang frykt for at ingen ville komme til et land under konstant trussel, eller varsler om konstant å måtte leve med sverdet som vil jage bort dem som allerede bor her. Dette til tross for årelange berettelser, om at det vanskelige livet her vil føre til en massiv yerida (utvandring), at begrensede muligheter vil føre til ´hjerneflukt‘ og at de høye levekostnadene vil tvinge folk til å se etter grønnere beiter og søke sine lodd andre steder. Men det som har krympet, er ikke den jødiske befolkningen i Israel, men i diasporaen».

De tidligere sionistene hadde som mål å skape «en ny type jøde i Israel: selvstendig, sterk, stolt og ikke-apologetisk», og de lyktes. «Hvis Israel har forandret det bildet som verden har av jødene … så har de også forandret jødenes bilde av seg selv». Bare for kort tid tilbake ville de stadige antisemittiske truslene fra dagens ledere av Iran, av Hamas og Hizbollah «skapt frykt i hjertene til det jødiske folket». Men i dag er jødene som siden 1939 har slått seg ned i Israel blitt «en hær som var meget, meget stor» (Esek. 37:10) Og på grunn av Israels eksistens, har brodden blitt fjernet fra verdens antisemitter.

«Løpende oppfordringer om ødeleggelse av Israel og antisemittisme som aldri tar slutt viser, at noen innstillinger overfor jødene ikke er forandret. Det som er forandret … er jødene selv». De siste SSB-tallene viser dette tydelig. «Den jødiske befolkningen i Israel har siden Den andre verdenskrigen økt fra 449000 til 6,9 millioner. Dette tallet, en økning på 1,437 % er forbløffende og er hovedfaktoren som er ansvarlig for den radikale forandringen til det jødiske folket og den jødiske situasjonen siden Holocaust». («Jewry demographics report: A transformation in small stats» H. Keinon, JP Analysis, 26 Apr. 2022)

Anti-Israelisme er et globalt fenomen i dag

Daniel Greenfield har avdekket den demoniske naturen bak anti-Israel-bevegelsen. «En krig raser 4828 km (3000 miles) fra Jerusalem mellom to nasjoner, som ikke deler noen grense med Israel og hvor Israel ikke har noen tropper, ingen interesser og ingen engasjement. På en eller annen måte er krigen mellom Russland og Ukraina likevel kommet til å handle om Israel».

I en kronikk i Foreign Policy Magazine sto det: «Israel bør gjøre seg opp en mening om Ukraina», som om Israel «er en viktig aktør i en krig mellom to mye større land, som er tusener av kilometer unna». Den amerikanske senatoren Lindsey Graham, som lenge har støttet Israel, sa også: «Ukraina har bedt Israel om … luftvernmissiler (Stingers), og Israel har tilsynelatende sagt nei … Jeg må derfor ringe til Israel …» Greenfield spurte hvorfor Graham «krever at Israel skal forsyne amerikanske missiler til Ukraina. Er ikke det hans oppgave»?

Greenfield sa, at til tross for «Israels leveranse av 230 tonn humanitær hjelp, inkludert skuddsikre ambulanser, opprettelsen av et felthospital og mottakelsen av flyktninger i tusentall, insisterer presskampanjen at de ikke gjør nok. Og at krigen ikke bare involverer Israel, men at utgangen av krigen avhenger av Israel».

Dette hykleriet er likeså åpenlyst som hatet mot den jødiske staten. «Hvis Israel er involvert i en krig, er det ondskap, men hvis de ikke er involvert i en krig, er det også ondskap». Hatet mot Israel har ingenting å gjøre med «palestinere, med arabere, muslimer eller noen annen i Midtøsten».

Mange eksperter benytter seg av typiske løgner for å klandre Israel for at de ikke har løst «en krig som de ikke startet», selv om Israels statsminister Bennett forsøkte å «bringe fred til mennesker som ikke vil det». Først var det «inversjonen av Holocaust», da Ukrainas president Zelensky og andre kritikere framstilte «Ukraina som de nye jødene konfrontert med et Holocaust», hvorved israelerne ble sett på som ufølsomme tilskuere …» New York times klaget over at Israel ikke tok imot «nok flyktninger etter at de hadde tatt imot 15000». Men Frankrike tok bare imot 26000 «flyktninger selv om landet er 10 ganger så stort som Israel er …

«Den ukrainske regjeringen har samarbeidet med den internasjonale hatkampanjen mot Israel», da de utskjelte Israel, misbrukte Holocaust og «krevde alt fra Iron Dome (som er beregnet å stoppe raketter avfyrt av terrorister, men ikke et fullstendig angrep fra en verdensmakt) og Pegasus cyber – krigføringsverktøy (som ikke kan stoppe russiske tanks)», mens de presset på Israel for å sanksjonere Russland, ennskjønt Ukraina nekter å slutte med å gjøre forretninger med Iran!

Greenfield konkluderte:» Dette eggende nye hatet mot Israel handler ikke om Ukraina like så lite som den gamle varianten handlet om ´palestinerne´. Hatet mot Israel … dreier seg alltid om en ting og bare om en ting: hatet mot jødene». («Ukraine shows hating Israel isn´t about the Palestinians,» D. Greenfield, Arutz 7 Op-ed, 30 Mar.2022)

Bunyan om bønnen

«Jo nærmere et menneske kommer i en tjeneste som Gud befaler ham til, etter Hans vilje, desto mer besværlig og vanskeligere er det. Grunnen til det er, at menneske som menneske ikke er i stand til å gjøre det. Men bønnen … er ikke bare en plikt, men en av de viktigste pliktene, og derfor så mye vanskeligere. Derfor visste Paulus hva han sa da han skrev: ´Jeg vil be i Ånden´». Bønn, John Bunyan

Se, Jeg er Herren, alt kjøds Gud. Er det noe som er for vanskelig for Meg?Jer. 32:27

Blessings from Jerusalem

Chuck Kohen