Shalom venner,

Samtidig som det er tøft å bo i Israel, er det også noe av det beste jeg har gjort noen gang fordi Gud har gjort meg i stand til å bli her ved sin nåde. Han har latt meg oppleve det varierende og moderne ved landet, og jeg får bære frukt til Hans ære. Uten å sitere ham direkte, sa Oswald Chambers at enhver kan bli en helt i en krise og til og med i en talestol – men det krever Guds allmektiges nåde for å hjelpe oss til å komme gjennom dagens slitsomme rutiner samtidig som vi vandrer med Ham. Dette har jeg funnet å være virkelig sant.

Guds nåde: jeg tror på den, er avhengig av den og taler om den. Men iblant tenker jeg at det er mine anstrengelser, min trofasthet og min tålmodighet som er med på å bestemme avslutningen på frelsens nådefulle verk som Gud satte i gang. Det er tydelig at fienden bruker mitt ego til å fremme disse tankene så jeg ender opp med å mene at det er Chuck som skal fullføre min tro! (Hvis dette er personlig og som synes å ligne på din vandring med Jesus – er det bra fordi jeg misliker å være den eneste som kjemper med dette!)

Watchman Nee oppsummerte det jeg forsøker å kommunisere, og han sa - og jeg omskriver det: «hver den som har vandret med Herren en tid, vet at det behøves mer av Hans nåde for oss å bli i Hans kongedømme enn det tok for å få oss dit»!

Frelst og bevart ved Hans nåde

Hva sier Guds Ord om hvordan vi skal fullføre verket som Han har begynt i oss? Eller er det et passende spørsmål? Skal vi fullføre det verket som Han allerede har lovet å fullføre (Fil. 1:6; Salme 138:8; Rom. 8:28-30; 1 Tess. 5:23-24; 2 Tess. 13)? Vel, både ja og nei. Vi skal arbeide på vår frelse, men det er bare mulig ved å stole på Gud som gjør sitt verk i oss til å være til behag for Ham (Fil. 2:12-13; 2 Tess. 1:11; Heb. 13:20-21; 1 Pet. 5:10). Men når vi samvirker med Ham, hviler storparten av verket på Ham ved Hans nåde som bor i oss på samme måte som vi bor i Jesus Kristus. Selvsagt var det Hans nåde som begynte verket ved å sette oss i Kristus da vi ble frelst (Ef. 2:8)

Det bibelske konseptet på nåde er veldig ydmykende fordi det gir uttrykk for at vi behøver Hans hjelp for først å bli frelst for så til sist å komme fram for Hans herlighet (Juda 1:24). Denne perfekte fullføring av vår frelse beror på at Jesus ber for oss i Himmelen. John Bunyan bemerket, at mens det var Hans død og oppstandelse som først frelste oss, så er det Hans forbønn som fullkomment frelser oss (Heb. 7:25 og 12:3).

Bibelsk sett, indikerer frelsende nåde at den Høyeste, dvs. Gud, strekker seg ned til den laveste, det er oss, og fører oss opp til Hans nivå. Dette betyr også at hvis den Høyeste ikke gjør dette, så er den laveste hjelpeløs til å oppnå frelse. Det er absolutt ingenting vi kan gjøre for å tvinge eller overbevise Gud til å frelse oss. Det er bare etter frelsen at vi forenes med Ham for å virke i vår frelse, men før vi er frelst kan vi ikke legge til noe, ikke heller anger (Rom. 4:23-24). Interessant nok, så finnes ikke setningen «angre og bli frelst» noe sted i bibelen!

Paulus skriver at vi er frelst av nåde og ikke ved gjerninger (Ef. 3:8). Anger – en «gjerning» som vi gjør ved å snu 180 grader i våre tanker og i vår livsvandring der vi behøver å angre – kan ikke frelse oss. Folk som tror at Gud har frelst dem fordi de angret, baserer sin frelse på en gjerning de har utført – og ikke bare på Hans nåde. Men anger er ikke roten til vår frelse – det er frukten. Beviset på at vi er frelst er ikke at vi aldri synder – men at vi hater den. Når vi synder forplikter vi oss å til vende oss fra den uansett hvor ofte vi faller (Rom. 7:14-25). Det som vi begjærte før Jesus frelste oss, er nå avskyelig i våre øyne (Esek. 36:31).

Vi kan bare bære frukt ved Hans nåde

Ekte frelse leder til åndelig frukt – men også den frukten er resultatet av at Guds nåde virker i våre liv. Les om igjen det første avsnittet over her, som sterkt henviser til dette. Vi skal arbeide med det som Gud allerede virker i oss (Fil. 2:12-13). Her er noen av de mange andre versene i bibelen som viser til vårt samvirke med Gud – men også realiteten at vi ikke kunne gjøre det uten Hans nåde.

I Kor. 2:9-10 skriver Paulus at vi er Guds medarbeidere og at Gud har gitt ham nåde til å bli en vis byggmester.

Paulus betrakter seg selv som den ringeste av apostlene (1 Kor. 15:9), men deretter sier han: Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og Hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. Men jeg har arbeidet enda mer enn de alle, likevel ikke jeg, men Guds nåde som er med meg (1.Kor. 15:10).

I Ef. 3:7-8 hevder Paulus at Guds nådes gave som ble gitt ham ved Guds kraft gjorde ham til en tjener for at han skulle forkynne evangeliet om Kristi uransakelige rikdom for hedningene.

Peter oppmuntrer oss å være gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde ved å tjene hverandre.

(1 Pet. 4:10). Og til sist, Heb. 12:28 sier: Derfor, siden vi ha fått et rike som ikke kan rokkes, så la oss ta vare på nåden. Ved den kan vi stå i en velbehagelig tjeneste for Gud med ærbødighet og gudsfrykt.

Så vi har en rolle å spille i vår vekst i tjeneste for vår Gud. Men hva vi enn utretter, så er det bare ved Hans nåde at vi kan gjøre det til Hans velbehag og bære frukt til Hans ære. Han er vår Far og lar sine barn virke med Ham ved å gi dem det som de har behov av (1 Kor. 4:7). Alt dette minner oss om at vi må være ydmyke overfor Ham og vår neste

Resultatene av Israels første valg i november

Det femte valget i Israel på fire år har fått det samme resultatet som alle de foregående. Annethvert valg viste at de fleste israelere ønsker en høyreside - styrt sionistisk regjering, ledet av Bibi Netanyahu som statsminister (PM) og som kan stå sterkt imot den jødiske statens fiender, både indre og ytre.

Men mange israelske politikere fra høyresiden sviktet sine velgere, og fordi de hatet Bibi nektet de å danne en slik regjering sammen med ham. I stedet, som Israel nettopp har erfart, gikk de sammen med venstresiden og arabisk - islamistiske partier for å danne en blandingsregjering som bare varte litt over ett år.

Mens de fleste i Vesten er post-kristne og ønsker å slå seg sammen med og synge kjærlighetssanger sammen med folk som vil drepe dem, er Israel fremdeles glad i sitt land, sine familier og sin religion. Men nå har Israel en regjering som vil være et problem for jøder i eksil å håndtere, enn si forstå, og vil være en smerte - i - halsen for de fleste vestlige nasjoner og deres ledere.

Dette hører selvsagt til det at Gud våker over sitt Ord så Han gjennomfører det (Jer. 1:12), særlig da Israel ikke skal være en nasjon som andre nasjoner, men et folk som bor for seg selv (4. Mos. 23:9b; 2.Mos. 33:16). Slik behandler FN oss allerede, i likhet med mange andre nasjoner, ikke-statlige organisasjoner, og ulike folkegrupper.

Uansett hva som er i vente for Guds utvalgte nasjon i hendene på resten av verden, må Menigheten stå med hva Gud utretter her med hele sitt hjerte og hele sin sjel (Jer. 32:41). Siden gjenopprettelsen og Israels frelse skjer eksplisitt for Hans hellige navns skyld (Esek. 36:22-24, 32), er det et bønnesvar at Menigheten fra dens begynnelse har bedt Herrens bønn som begynner med Vår far, Du som er i himmelen, la navnet Ditt helliges (Matt. 6:9-10; Luk. 11:2).

Kort etter valget, skrev Melanie Phillips: «Med resultatet av dette valget … har Israel forenet seg med andre vestlige land i en påtagelig trend: et folkelig opprør mot det politiske etablissementet».

Det religiøse Sionistpartiet er nå det tredje største i Knesset, noe som sannsynligvis betyr «regjeringsposter for demagogen Itamar Ben-Gvir og ultrakonservative Bezalel Smotrich» i en ny regjering ledet av Bibi. Og til tross for at mer enn 90 % ikke stemte på dem, er deres økende støtte bemerkelsesverdig. «Slik som det skjedde i Ungarn, Italia, USA og Sverige, har dette tidligere marginaliserte partiet makt ettersom en betydelig del av israelerne er ekstremt desillusjonerte av det politiske etablissementet som gjentatte ganger har ignorert og forrådt deres verdier og interesser».

«Mange konservative israelere stemte på Ben-Gvir, og overraskende mange sekulære unge israelere i Tel Aviv støttet ham. De som tidligere stemte på N. Bennets parti Yamina kjente seg totalt forrådt da han brøt sine løfter og prinsipper og dannet regjering med venstrepolitikeren Yair Lapid som var avhengig av støtte fra det islamistiske partiet Ra´am». Dessuten forårsaket Bennet og Lapid ytterligere desillusjon da de ble sett på som å krype for Bidens regjering, for som svar bli slått i ansiktet.

«Deres regjering håndterte ikke de hurtig økende interne truslene. Ulovlige arabiske bosettinger i Negev og Galilea ekspanderte eksponentielt, og utgjør en mulig trussel mot Israels territorielle integritet. Islamistisk radikalisering spredde seg hurtig. Terror og vold økte. Mange områder som hadde vært trygge for israelske jøder ble nå utrygge».

Derfor ble israelere dratt til Ben-Gvirs løfte om å gjenopprette offentlig sikkerhet. «Vi skal agere mot dem som kaster molotovcocktails eller stein og som utsetter fengselsvakter og kvinner for fare, og som gjør alt for å kaste systemet omkull … Det er på tide at IDF og politiet får støtte og oppbakking».

Selv om dette fikk gehør, så betyr det ikke at israelerne har blitt ekstreme. «Det betyr at de var sinte på et politisk etablissement som agerte tregt, inkompetent og i trøbbel for liberale aktivistdommere».

«Lignende populistiske opprør skjer i andre land i Vesten. De er alle fokusert på å forsvare nasjonens integritet og å opprettholde sin kultur mot trusler fra venstreorienterte ideologier, radikale islamister eller en kombinasjon av begge». I utgangspunktet sier mange at «nå er det nok».

«Vi ser det i Trumps fortsatte popularitet i USA, i Storbritannias Brexit og i Sveriges nye regjering som er avhengig av det ultranasjonalistiske Sverigedemokratene etter at befolkningen gjorde opprør mot økende islamistisk vold». Så har vi Italias nye statsminister Meloni som «lovet å bekjempe ulovlig immigrasjon og islamisering», og som proklamerte sitt parti Italias brødres filosofi slik: «Ja til universelle kristne verdier, nei til islamistisk vold. Ja til sikre grenser, ingen masseinnvandring. Ja til vår sivilisasjon og nei til dem som vil ødelegge den».

Men for liberale i Vesten er Melonis ambisjon å beskytte Vestens sivilisasjon fascisme, ettersom de anser at «Vestens historiske kultur og verdier i seg selv er ekstremistiske, onde, undertrykkende, rasistiske, fremmedfiendtlige, islam fiendtlige og nynazistiske».

I Israel er hykleriet til anti-Ben Gvir-gruppene «virkelig episke. De roper at han er en trussel mot demokratiet. Men de klaget ikke da Bennet og Lapid regjerte med araberne hvis agenda er å tilintetgjøre Israel». Ra´am er et parti inspirert av Det muslimske brorskap og er «hengivent anti-sionistisk og har forpliktet seg til å erstatte Staten Israel med et muslimsk teokrati». De og alle de andre arabiske partiene i Israel er «uforsonlig fiendtlige mot HBTQ-bevegelsen. Men ingen liberale i Vesten har noensinne anklaget dem for «homofobi», noe som de nå anklager Ben Gvir og Smotrich for».

Bedragerne som nå roper om «trusselen mot israelsk demokrati» sa aldri et ord mot det autokratiske PA, som kansellerte valg, under dødstrusler tvang journalister til å skrive godkjente artikler og rutinemessig fengslet og drepte dissidenter …

«Det ledende kulturelle og politiske etablissementet» har stadig blitt advart om at hvis de mislykkes med å opprettholde kulturelle kjerneverdier, kommer tomrommet å bli fylt av frastøtende karakterer. Dagens populistiske ledere er i realiteten «liberalernes skaperverk» som ikke lyttet til disse advarslene.

Selv om Ben-Gvir har «gitt avkall på sin tidligere støtte for kahanistisk ekstremisme … så vil ikke liberalerne i Vesten tro ham på det. Alt som avviker det minste fra liberalernes dogmatikk, vil bli motarbeidet med alle midler».

Slik har Israel, i tillegg til «den fysiske trusselen til deres eksistens», også forenet seg med Vestens kulturkrig». («Israel joins the West´s culture wars.» M. Philips, Israel Hayom Op-ed, 4 Nov. 2022)

Etter valget skrev Chaya Gross i Arutz 7 at hun ble sjokkert «over at noen jødisk organisasjon i utlandet tror at den skulle kunne påvirke beslutningen hos Israels statsminister angående hvem han velger som minister i en ny regjering. «Med all respekt for alle de jødene som elsker Israel, men hvis du ønsker å påvirke den nye regjeringens retning med din ´stemme´, da kom hit og bli israelsk statsborger som alle oss andre som har gjort det valget. Du kan ikke få begge deler. De verdiene som vi har er jødiske, ikke vestlige liberale verdier i seg. Og når demokrati og jødedom kommer i konflikt, ser vi ingen motsetninger … Dette er den jødiske staten».

Ben Gvir har, slik som Bibi og alle andre politikere, mangler, men han fikk 14 mandater fordi mange deler hans synspunkter. Det er også demokrati.

«Kanskje er de verdier som du holder høyt er mer amerikanske enn jødiske. Kanskje er det årsaken til at du velger å bo der istedenfor her»? «Vi er glade i dere og betrakter dere som vår familie, «men deres innflytelse har sine grenser. Hva vil dere gjøre? Holde tilbake deres støtte og deres kjærlighet til Israel hvis Ben Gvir blir minister»? Tror dere at «vi, folket, vil tåle deres innblanding? Tror dere virkelig at han som har 14 mandater kan ignoreres»?

Dere hadde ikke noe «problem med de anti-israelske araberne som satt i Knesset under Lapid- Bennets tid i regjering. Kanskje det er på tide for dere virkelig å fundere over «hvordan slike standhaftige sionister, som dere hevder å være, kan fortsette å leve utenfor landet Israel. Kanskje er det på tide å komme hjem og stemme på det partiet dere ønsker». («The moment of truth. Response to the Conservative Movement,» Chaya Gross, Arutz 7 Op-ed, 9 Nov. 2022)

Noen dager etter USAs mellomårsvalg skrev Melanie Phillips at de nylige israelske og amerikanske valgene «begge kokte ned til en kamp mellom draker og drakeslaktere». Forskjellen er at «israelske jøder stort sett erkjenner hvem som er draker og hvem som er slaktere. Amerikanske jøder kan for det meste ikke finne ut hvem som er hvem».

Drakene i Israel er palestinske arabere, «som vil drepe israelske jøder og stjele deres land».

I det israelske valget «forkastet israelerne venstrepartiene fordi de anså dem å være politikere som enten vil stryke draken på magen eller gi etter for slike som Bidens regjering som så dristig forsøker å ri på drakene». Derfor fikk Bibis parti Likud de fleste stemmene, til tross for at «de som stemte på det visste at det var en stor mulighet» for at det Religiøse Sionistpartiet ville inngå i den koalisjonen som Bibi dannet.

Det partiets ledere, Itamar Ben Gvir og Bezalel Smotrich, betraktes som sionistiske araber-hatere på grunn av deres handlinger for mange år siden. De har begge sagt at de har forandret seg, men de er fremdeles veldig sionistiske og veldig for lov og orden. Derfor stemte israelerne motvillig «på Netanyahu til tross for at han trolig ville inkludere disse to i sin regjering; da de forsto at, hvor enn frastøtende deres tidligere handlinger kunne ha vært, så ville de heller forsvare enn å underminere og risikere Israels sikkerhet».

I USA «anser både Demokratene og Republikanerne at den andre er draken som skal slaktes. President Biden sier at Republikanerne er nyfascister og en trussel mot demokratiet. Demokratene rakker ned på alle som er imot ´progressiv´shibbolet – d.v.s. kritisk raseteori, HBTQ-rettigheter, mindre grensekontroll – på samme måte». Samtidig «betrakter Republikanerne Demokratene og deres venstrepolitikk, som går ut på å tvinge gjennom tilpasning til en anti-vestlig identitet, som en eksistensiell trussel mot USAs historiske kultur og kjerneverdier».

Floridas guvernør Ron DeSantis, som har «trådt fram som det republikanske partis fremste drake-slakter», leder nå kampen mot Trump for å nomineres som partiets neste presidentkandidat. Etter sin enorme seier sa De Santis: «Overlevelsen av det amerikanske eksperimentet krever en gjenoppvekkelse av sanne amerikanske prinsipper».

Tragisk nok, «oppfatter de fleste amerikanske jøder det som skjer i Israel og i USA på feil måte. Ved slavisk å følge demokratenes linje at alle som motsetter seg den ´progressive´ agendaen er hjerteløse mobbere og nyfascister, betrakter de mennesker som Ben Gvir som den israelske draken som skal slaktes».

Etterat Marcay Olami, som er den amerikanske «sionistiske paraplyorganisasjonen Concervative-Masorti Judaism, ba Netanyahu at han ikke skulle gi Ben Gvir noen ministerpost», ble den umiddelbart «irettesatt for sin arroganse og sitt store hykleri». America´s Coalition for jewish values som representerer mer enn 2000 ortodoxe rabbinere, «ba amerikanske jødiske og andre ledere om å respektere det israelske folket og dets demokratiske stemme».

Organisasjones forrige leder, rabbi P. Lerner, bemerket at disse amerikanske jødiske opposisjonelle ikke stilte et slikt krav til israelsk-arabiske partier som etterstreber utslettelse av Israel, forsvarer terror og til og med omgås terrorister», og som ble det som felte koalisjonen ledet av Bennet og Lapid». «Man burde forvente at en jødisk bevegelse skulle bli glad for at halvparten av støtten bak den regjerende koalisjonen gir den israelske statens jødiske karakter første prioritet, men man kan bli skuffet».

Mens disse amerikanske jødene betrakter «Israel som staten for hele det jødiske folket», og at det derfor er vitalt «for jøder i hele verden å uttrykke sin omsorg for hva Israel gjør», så sier Phillips at «statsborgerskap i en nasjon forplikter dens folk til å oppføre seg som en nasjon». Men jøder tilknyttet Mercaz Olami «kjenner seg ikke bundet til noen slik forpliktelse. Ikke bare velger de å bo utenfor Israel, men de velger også ikke å kjempe for dets forsvar. I stedet forskanser de seg i et land langt borte som de foretrekker og skyter verbale missiler mot den stammen de selv har distansert seg fra, når denne forsvarer sin jødiske identitet på måter som amerikanske jøder tar avstand fra».

Phillips konkluderer slik: «Den saken som alle israelske jøder forstår er at Israel er deres nasjonalstat. Derfor er det overmåte viktig for dem når de velger en regjering at den skal forsvare nasjonen mot de draker som spruter ild mot den. Derfor … befinner dens folk seg i en langt bedre situasjon enn dem i Amerika og i Vesten, både jøder og ikke-jøder, som nå lader om for å angripe Israel». («Dragons & dragon-slayers in Israel & America.» M. Phillips, Arutz 7 Op-ed 11 Nov. 2022)

(Om du vil holde deg ajour med saker som gjelder Israel og hvordan du kan be for det, kan du abonnere på IFIs Fredagsbønnepunkter her: www.ifi.org.il.)

Palestinerne forkaster fred

I august avslørte en lederartikkel i Jerusalem Post (JP) hvorfor streben etter fred med palestinerne er bortkastet. Den siterte tidligere president John F. Kennedy som sa at en nasjon «avslører seg selv ikke bare gjennom de mennesker man produserer, men også gjennom hvilke mennesker den ærer, dem man minnes». Dette er sant angående nasjoner og forskjellige samfunn; vi lærer mye «om mennesker ved å forstå hvem deres helter er».

Det var på grunn av dette som rubrikken i JP dagen før «var så dypt foruroligende og deprimerende. ´Palestinske terrorgrupper applauderer angrep i Jerusalem, og oppfordrer til flere heroiske operasjoner». Dette etter at en palestinsk terrorist midt i natten skjøt vilt i Jerusalem og skadet åtte uskyldige personer – hvorav en amerikansk jødiske kvinne, gravid i 26. uke, som ble skutt i magen - og reaksjonen hos deler av det palestinske samfunnet er å benevne handlingen som ´heltemodig´, og som andre også kan utføre.

Velmenende mennesker som «ikke forstår hvorfor israelere og palestinere ikke bare kan finne en måte å løse deres problem på og gå videre, behøver ikke å gå lenger enn til den rubrikken for å forstå». Fred er umulig med et folk som anser det å skyte en gravid kvinne som heroisk, og som opphøyer disse menneskene til helter…» Hva kan Israel i det hele tatt gjøre for å oppnå fred med et folk som har denne slags verdensbilde?

Selvsagt vil det finnes de som svarer at «også israelere dreper palestinere, bare se hvor mange som i år er blitt drept av IDF». IDF dreper palestinere, og iblant blir sivile også drept i strider mot terrorister. Men «de dødsfallene - som er dypt tragiske - er utilsiktede konsekvenser av legitime aksjoner i selvforsvar». Og når det ikke er tilfelle, så fordømmer hele det israelske samfunnet drapet.

Et annet svar er «at det også finnes jødiske terrorister …» Etter å ha nevnt noen av dem, skriver JP: «Men å sammenligne omfatningen er like så selsomt som absurd. Og når disse få hendelser med jødisk terror inntreffer, blir de sterkt fordømt av både de offentlige myndighetene og av landets majoritet». Den Palestinske Myndigheten (PA) kommenterer derimot vanligvis ikke - eller fordømmer - et angrep, men fortsetter å gi økonomisk støtte til familiene til terroristene som enten er drept eller kastet i israelske fengsler.

Selv om det må finnes palestinere som er «lei av angrepene … så hever de ikke stemmen, og om de gjør det så blir de ikke hørt av folket i Israel». Så hvis «de eneste stemmene som israelerne hører etter palestinske angrep kommer fra mennesker som deler ut godsaker eller som lovpriser terroren som heroisk og formaner til mer og mer og mer», da oppfattes ethvert forsøk på enda en gang å virke for fred bare som tåpeligheter. («Palestinian response to terror on Israeli shows why peace is impossible». JP Editorial 16 Aug. 2022)

Under en pressekonferanse i september tilsammen med Tysklands forbundskansler Olaf Scholtz, spredte PAs president Abbas flere «løgner om Israel, jødene og Holocaust …» Særskilt blasfemisk var Abbas svar til en tysk journalist som spurte «om Abbas var beredt på å be Israel og Tyskland om unnskyldning for hans eget parti Fatahs innblandning i massakren under olympiaden i München i 1972». Abbas svarte på arabisk: «Om vi skal gå gjennom fortiden, værsågod … Jeg har 50 massakrer som Israel har begått». Så sa Abbas på engelsk: «50 tilintetgjørelser».

Tysklands medier reagerte med raseri på dette svaret, men var enda sintere på Scholz som ikke umiddelbart og offentlig motsa den palestinske lederens løgner». Overskriften i avisen BILD lød: «Antisemittisk skandale på kanslerens kontor», og man spurte hvorfor Scholz forble stille da «Abbas sammenlignet palestinsk lidelse med nazistenes Holocaust mot det jødiske folket».

Der Spiegels overskrift lød: «Abbas anklager Israel for Holocaust. Scholz tier». Avisen skrev at Scholz i private møter «ikke nølte med å motsi» Abbas anklagelser om at Israel er «apartheid», men han tidde «i møte med Abbas offentlige løgn». Die Welt skrev at «Dette ikke er første gangen som Abbas har oppvekket raseri med sine uttalelser om Holocaust».

En tidligere leder i Tysklands Kristdemokratiske parti sa at Abbas var «ytterst dåraktig». Hvis han hadde «bedt om unnskyldning for massakren i München, ville han ha oppnådd sympati for palestinerne. «Istedenfor forarget han sine verter ved å tale bombastisk om en oppdiktet «tilintetgjørelse».

Selv om Scholz ikke reagerte umiddelbart så var han ekstremt misfornøyd. I et intervju med BILD senere sa han : «Enhver relativisering av Holocaust er utålelig og uakseptabel, særlig for oss tyskere».

Tysklands ambassadør i Israel tvitret at Abbas kommentarer var «feilaktige og uakseptable», og at «Tyskland aldri vil forsvare noe forsøk på å fornekte den forbrytelsen som Holocaust er».

Det er åpenbart at Israel bedømte sin «såkalte fredspartners kommentarer som fullstendig uakseptable. Statsminister Lapid tvitret: At Abbas anklager Israel for å ha utført 50 tilintetgjørelser mens han befinner seg på tysk jord, er ikke bare moralsk forkastelig, men en grotesk løgn … Historien vil ikke tilgi ham».

Tidligere statsminister Bennett sa at Israel ikke kan skape fred med Abbas. «En ´partner´ som fornekter Holocaust, anklager våre soldater i Haag (Den internasjonale straffedomstolen) og betaler lønn til terrorister, er ikke en partner», og justisminister Saar skrev at Abbas kommentarer var «en del av institusjonalisert palestinsk propaganda basert på falsk svartmaling, med 50 nyanser av antisemittisme med mål om å delegimitere Israel». («Palestinian Leader enrages Germany with Holocaust lies.» Israel Today. 17 Aug. 2022)

Ved FNs årlige Generalforsamling i september fortsatte Abbas sine blasfemiske anklager. Etter Abbas tale sa Israels FN-ambassadør Gilad Erdan: «Abbas bruker FN som en plattform for å oppvigle til hat mot Israel samtidig som han glorifiserer terrorister som han selv finansierer». Han sa at PAs fornyede forsøk «å få unilateralt medlemskap i FN, noe som skulle kreve godkjennelse av Sikkerhetsrådet, må få veto da Sikkerhetsrådet er «fullstendig klar over at palestinerne har forkastet hver fredsplan som tidligere er blitt framlagt, at de finansierer terrorister, og at PA ikke engang har rådighet over sine territorier som kontrolleres av terrorgrupper».

Abbas tok deretter imot forrige statsminister Lapids «støtte for en tostatsløsning på konflikten», som Lapid hadde erklært i FN dagen før. Men så «anklaget han Israel for å ødelegge tostatsløsningen og sa at Israel har besluttet seg for ikke å være en fredspartner med palestinerne». Han krevde en øyeblikkelig implementering av «tostatsløsningen på grunnlag av resolusjoner om internasjonal legitimitet og det Arabiske Fredsinitiativet fra 2002».

Både USAs president Biden og EUs utenrikssjef Borrell applauderte Lapids «modige uttalelse»; men begge tidde om Abbas hatefulle løgner. EUs PA-delegasjon publiserte en uttalelse, som bare satte søkelys på «Abbas ´lengsel’ etter fred.» Med en slik støtte som Israel får fra sine såkalte «venner», er det underlig at israelerne forkastet Lapid og hans koalisjon i det siste valget, og stemte på en regjering som vil ta tak i lov og orden i denne nasjonen?

Abbas brukte resten av «sin tid i FNs Generalforsamlings talerstol med å gå til angrep på Israel, blant annet ved å anklage dem for å begå ´massakre’ på palestinere og ´attakk’ mot islamske og kristne hellige steder». Han anklaget Israel for å «konfiskere palestinsk land» og «plyndre våre ressurser, akkurat som de gjorde i 1948». Under trussel om å forkaste alle «undertegnede avtaler med Israel» løy han igjen skamløst og sa at det bare er palestinerne som holder seg til Oslo-avtalen fra 1993. «Disse avtalene er ikke lenger gyldige fordi Israel har brutt mot dem gjentatte ganger».

Idet han ignorerte arabernes forkastelse av, og krig mot Israel gjennom det 20. århundre, «krevde Abbas implementering av FNs Generalforsamlings resolusjoner 181 og 194. Den første, vedtatt i 1949, oppfordret til deling av Palestina i en arabisk og en jødisk stat, mens den andre, vedtatt et år senere, erklærte at arabiske flyktninger som ønsket å vende tilbake til sine hjem i Israel skulle få tillatelse til det».

Til sist oppfordret han «Israel, USA og Storbritannia å be palestinerne om unnskyldning og tilby dem kompensasjon for Balfourdeklarasjonen (1917)», og avsluttet sitt bråk med å lovprise palestinske fanger i israelske fengsler, idet han kalte dem for «helter og ledere». («Israel PA President Abbas incited hate and glorified terrorism at UNGA.» JP. 24 Sept. 2022)

Israels «venner» insisterer fremdeles på «tostatsløsningen»

Thomas Nides, Amerikas ambassadør i Israel, er frastøtende arrogant i sin holdning til den jødiske staten. Han påminner Israel konstant om at Bidens regjering støtter tostatsløsningen som den viktigste nøkkelen til «regional stabilitet». Nides sa nylig ved en pressekonferanse i Jerusalem at Biden «ga veldig klart uttrykk for sin støtte til en tostatsløsning … I hver tale som jeg, utenriksminister Blinken og visepresident Kamal Harris holder, sier vi det». Men samtidig som han sa dette, «rapporterte lokale- og utenriks media om PAs kommende kollaps og deres manglende evne til å kontrollere de områdene de allerede administrerer».

Da Abbas nærmer seg «slutten for sitt lederskap, forfaller de områdene han er forment å kontrollere ned i våpenkaos», noe som utløser en økning i «indre konflikter, mest mellom grupper som står på lik linje med konkurrerende kandidater til posten som Abbas etterfølger», og en økning i angrep mot israelske soldater og sivile.

IDFs forsvarssjef Kochavi sa til Generalstaben: «En del av økningen i angrep beror på manglende evne hos de palestinske sikkerhetstyrkene å kontrollere visse områder i Judea og Samaria. Som resultat blir disse områdene et godt grunnlag for økende terror». Dessverre har disse ordene vist seg å være profetiske.

Osloavtalen «forpliktet PA» å fjerne hver «væpnete gruppe som truer Israels sikkerhet«, og de fikk mye ressurser for å gjøre det. Likevel har de mislyktes eller nektet å gjøre det. Dette sammen med det nåværende kaoset bør være grunn til å spørre etter hvor «forstandig en tostatsløsning er, som resulterer i opprettelsen av en palestinsk stat styrt av mennesker som enten ikke kan eller vil oppfylle sine fredsforpliktelser».

Men Nides skylder alt dette på «frustrasjonen og desperasjonen til det palestinske folket» og på Israels «mangel på tilstrekkelige innrømmelser og initiativ til å berolige dem». Dette sa han til reportere: «For å fremtvinge en tostatsløsning, må vi gjøre ting for å hjelpe det palestinske folket». Nides skylder helt enket «Israel og deres politikk for den rådende situasjonen«, men ignorerer 30 år med «PAs korrupsjon, despotisme og indoktrinering til vold». («Biden clings to 2-State Solution even as PA burns.» Ryan Jones, Israel Today. 7 Sept. 2022)

Sent i september sa USAs FN-ambassadør Linda Thomas-Greenfield i en tale til FNs Sikkerhetsråds møte angående situasjonen i Midtøsten. «Fra dag en har Bidens regjering vært entydig i vår støtte for en tostatsløsning. Det er ikke forandret. Som president Biden gjorde klart for FNs Generalforsamling i forrige uke: Én forhandlet tostatsløsning forblir … den beste måten å garantere Israels sikkerhet og velstand for fremtiden og å gi palestinerne den staten … som de er berettiget til».

Men de er ikke berettiget til en stat - og definitivt ikke på det landområdet som Gud har lovet Israel hundretalls ganger i sitt Ord. Det eneste de har vist er hvordan mennesker under deres korrupte lederskap undertrykkes og blir terrorister. De kontrollerer ikke engang alt det området som verden vil gi dem - som Gaza!

Thomas-Greenfield fortsatte: «Det er opp til begge parter å arbeide med gode hensikter for» fred, så Amerika er sterkt imot «ensidige aksjoner som forverrer spenninger og fjerner oss lengre bort fra tostatsløsningen … Dette inkluderer terrorangrep og tilskyndelser til vold mot israelere». Bra! «Dette innbefatter planer for å utvikle vestre Har Gilo, som ytterligere skulle fragmentere Vestbanken», d.v.s. Judea og Samaria. Dette er dårlig! Hun sammenligner terror med at Israel bygger i sin hovedstad og på sitt bibelske hjerteland. «Og dette innbefatter vold som utføres av israelske bosettere mot palestinere», som sammenlignet med angrep mot israelere er minimalt. Det er retorikk som denne som drev mange israelere til å stemme på det Religiøse Zionistpartiet.

«Ustabilitet på Vestbanken er hverken i Israels eller i det palestinske folkets interesse. Vi oppfordrer begge sider å virke for fred uten opphold». Israelere sluttet å forsøke og «virke for fred» etterat tusenvis av jøder ble drept mens de aktivt virket for fred - og fikk krig. (Salme 120:7) («…No shortouts to Palestinian statehood.» Arutz 7. Sept. 2022)

Jeg ser de dype splittelsene i det amerikanske samfunnet i dag som et direkte resultat av USAs mer enn 30 års påtrykk for å dele Guds/Israels land (Joel 3:1-2; Gal. 6:7) Dette gjelder splittelsen i EU og Storbritannia også. Og hvor dårlige enn USAs relasjoner med Israel er i dag, så er EU verre fordi de stadig vekk irettesetter Israel fordi de bygger i Judea og Samaria, samtidig som de hjelper palestinerne økonomisk og på annet vis å bygge på Area C - i Israels hjerteland og på et område der det ifølge Oslo-avtalen ikke er tillatt å bygge for palestinerne. Historien viser at de ikke-valgte byråkratene i Brüssel – EUs hovedkontor – konsekvent har vært anti-Israel i mange tiår. Og hvordan har EU det i dag?

Følgende viser hva jeg mener. Etter at EU-Israel Association Council holdt et møte for første gang på ti år, med mål om å forbedre relasjonene, ba EU «Israel om å stoppe videre utbygginger av bosettinger, som har nådd rekorder de seneste årene (Halleluja), å stoppe vraking av illegale arabiske bosettere, å slutte med «rivning» av hjemmene til terrorister som har drept uskyldige israelere, og påtvunget forflytninger». De ba også «Israel om ikke å fortsette å bygge i det ubebygde E1- området, som ligger like nordøst for Jerusalem, «og å la være å kaste ut palestinere fra ulovlige landsbyer med buskap» i de sydlige Hebron-fjellene.

Angående Tempelberget, kjent som al-Haram al-Sharif av muslimene, «uttrykte EU sin støtte for det status quo hvor alle mennesker av alle trosretninger kan besøke …, men bare muslimer kan be der». De tilføyde at Israel må «respektere status quo også for de kristne hellige stedene, som er under økende press …» For en fremstilling med tanke på at kristendommen vokser under israelsk styre mens den minsker under PAs ledelse.

EU brukte dette møte angivelig for å forbedre relasjonene ved å publisere et dokument om den israelsk-palestinske konflikten, og bekrefte på nytt «sin forpliktelse overfor en tostatsløsning basert på våpenhvileavtalen av1967, med øst-Jerusalem som den fremtidige hovedstaden i en palestinsk stat. «De bekreftet også sin støtte for FNs Sikkerhetsråds resolusjon 334, som fordømte israelske bosettingsaktiviteter og som oppfordret til tilbaketrekking fra våpenhvilegrenselinjene fra 1967». («EU slams Israel on settlements, Temple Mount after council meeting». JP, 4 Oct. 2022)

Europeere som lever under disse Brüssel byråkratene kan forvente at Guds dom blir ganske streng fordi EU forkaster Hans løfter for sitt land til sitt folk og i stedet strever etter å dele Hans land (Joel 3:1-2)

Biden truet Israel – år 1982!

«Den 22. juni 1982 var Joe Biden senator for Delaware og han konfronterte Israels daværende statsminister Menachem Begin under et foredrag i Senatets utenrikskomité, med trussel om å fjerne støtten til Israel. Begin svarte slagkraftig: Ikke true oss med å ta bort deres støtte. Det vil ikke fungere. Jeg er ikke en jøde med skjelvende knær. Jeg er en stolt jøde med 3700 års sivilisert historie. Ingen kom og hjalp oss da vi omkom i gasskamrene og ovnene. Ingen kom og hjalp oss da vi strevde med å opprette vårt land. Vi betalte for det. Vi kjempet for det. Vi døde for det. Vi vil stå fast ved våre prinsipper. Vi vil forsvare dem. Og om det er nødvendig vil vi dø for dem igjen, med eller uten deres hjelp´».

«Som svar slo Biden knyttneven i bordet og Begin svarte skarpt: ´Dette bordet er laget for å skrive på, ikke for knyttnever. Ikke true oss med støtte som uteblir. Tror du at USA kan fortelle oss hva vi får gjøre bare for at dere låner oss penger? Vi er takknemlige for den hjelpen vi har fått, men vi lar oss ikke true. Jeg er en stolt jøde. Tre tusen års kultur har jeg bak meg, og du skremmer ikke meg med trusler.. Ta dette ad Notam: vi vil ikke at en eneste av dine soldater skal dø for oss´». («Neither Israel nor America is perfect.» Ronn Tossian. Arutz 7 Op-ed, 19 Oct. 2022) Vi ber om at Israels nye regjering og Netanyahu skal være like sterk som Menachem Begin mot all manipulasjon som kommer fra Amerika eller fra noen annen nasjon denne gang.

Bibi Netanyahu intervjuet hos CBN

Dette intervjuet ble holdt i oktober før valget i Israel og før Bibi kom tilbake som statsminister. USAs Christian Brodcasting Network har en lang historie av genuin støtte for Israel og deres rett til å eksistere så vel som å blomstre og forsvare seg.

I intervjuet delte Netanyahu «sin utenrikspolitiske filosofi», og sammenlignet den med presidentene Obamas og Bidens. Han utfordret også «Vestens utenrikspolitiske holdninger angående betydningen av tostatsløsningen for fred i Midtøsten, så vel som disses holdning til Irans kjernetekniske ambisjoner».

Han sa: «Opprettelsen av Israel kom etter århundrer av eksil, pogromer og massakrer, som kulminerte i den største massakren av dem alle – Holocaust. Grunnleggelsen av staten betydde to ting: å fullføre den bibelske profetien om å samle de som levde i eksil, og også fornyelsen av jødisk suverenitet i Israels land». Det ble gjennomført, men det fantes ingen garantier med mindre vi var sikre på at de fantes».

Netanyahu påpekte at «et fundament i hans egen utenrikspolitiske doktrine» var å oppnå «normalisering med arabiske stater uavhengig av resultatet av statussamtaler med PA». Et mål som ble nådd ved Abraham avtalene.

Han fortsatte:» Min fars generasjon fikk i oppdrag å grunnlegge staten, min generasjon er opptatt med dens framtid. Jeg har dedikert mitt liv for å gjøre Israel sterk – økonomisk sterkt, militært sterkt, diplomatisk, for å skape det jeg kaller ´Jerntriangelen av fred´», som han definerer som å gjøre Israel «så sterk at de arabiske landene omkring oss, i stedet for å forsøke å utrydde oss, erkjenner at vi er her for å bli, og så stifter vi fred med dem en etter en».

Abraham avtalene ble opprettet ut fra denne sorts tankegang, da Israel har utviklet seg «fra en liten stat på den østre delen av Middelhavet», til hvor de er i dag «rankert som verdens åttende makt med en tiendedel av 1 % av verdens befolkning. Det er ikke noe man kan bortforklare; det er et mirakel av tro og mot».

Netanyahu bke sjokkert over at Obama vegret seg for å gripe direkte inn mot Irans kjernevåpenprogram. Obama sa til ham: «Jeg vil ikke være en 400-kilos gorilla som gjør seg til på verdensscenen. Vi har opptrådd for lenge på den måten. Vi må lede på en annen måte».

Bibi: «Jeg ble veldig overrasket … Jeg trodde at i Midtøsten og i verden, hvor Iran raskt utvikler sitt kjernevåpenarsenal, hvor terror øker overalt, og den internasjonale orden utfordres overalt - ville ikke jeg være en 400-kilos gorilla – jeg ville være en 600-kilos gorilla», da slike som Iran, radikale islamister og terrorister ikke respekterer mye – men de respekterer og frykter styrke.

«Obama trodde at fred bringer makt. Jeg tror at makt bringer fred og også bevarer fred overfor ikke-demokratiske naboer … Han trodde at han kunne foregripe Irans søken etter atomkjerneenergi, eller kontrollere den ved en avtale som grunnleggende gjør Iran i stand til å bli et steg fra å være en kjernevåpenstat. Den eneste måten man kan stoppe dem er ved en kombinasjon av harde sanksjoner og en sterk militærberedskap».

Deretter kritiserte Bibi tostatsløsningen for å være «en tilslørt form for etnisk rensning», og anklaget dens tilhengere for hykleri. «Dette er vårt land og når mennesker sier at du må rense det etnisk for jøder, sier jeg: Om du skulle si det om Los Angeles eller … Nashville, ville du si du er gal´. Og likevel er det dette som i mange år er blitt sagt av det utenrikspolitiske etablissementet». Han tilføyde at palestinernes virkelige problem er at de forkaster Israel som den jødiske staten». Grenser er helt irrelevant for dem.

Netanyahu nevnte sitt langvarige vennskap med Biden, og sa at da denne nylig var i Israel, sa han: «Bibi: jeg er glad i deg, men jeg er uenig i hvert ord du sier». Bibi: «Joe, jeg sier det samme til deg», for når det gjelder tostatsløsningen, «er den tradisjonelle utenrikspolitikken til USA og andre vestlige land helt enkelt feil». («Netanyahu Israel´s rise is a miracle of faith,» Arutz 7, 19 oct. 2022)

Profetiske hendelser

Hvis Guds Ord er vår endelige sannhet (Joh. 17:17), så når vi ser en økning av «naturkatastrofer», burde det få oss å undres over hvordan disse hendelser er relatert til Guds overnaturlige dommer. Og når vi ser at disse katastrofene ofte rammer land som står i fronten for å dele Guds land … (Joel 3: 7)

USA er splittet i dag - sosialt og politisk - og mer enn halvparten av landet lider av den verste tørken på over tusen år. Branner herjer også på grunn av tørken, og oversvømmelser i andre deler av landet. Men det er hva jeg ser skje i samfunnet som får meg til å reflektere over hvordan Paulus i Romerbrevets første kapitel viser hvordan Gud ofte dømmer en nasjon, og sammenliknet med «naturkatastrofer» er Paulus utsagn mer skremmende.

Det amerikanske samfunnet, dets media og underholdningsindustri, så vel som dets regjering – og jeg taler i generelle termer da det fremdeles finnes de som står opp for og kjemper for at en bibelsk livsstil skal råde – har alle vendt ryggen til Gud, hånet Hans autoritet over skapelsen og dyrket skapelsen i stedet for Skaperen (Rom. 1:18-25) Derfor har Gud tatt bort sin beskyttende hånd og overlatt dem til deres egne lyster, til et fortapt sinn, og resultatet er ekstremt stygt og katastrofalt å se (Rom. 1: 26-32)

Men den grunnleggende årsaken til Guds dom – ifølge hans Ord – er at i de siste 30 årene har hver amerikansk president, inklusiv Trump, arbeidet for å dele Guds land. Hvis man ser bibelen som den ultimate sannheten, så skulle konklusjonen være lett og ikke kontroversiell. (Men hvis du har spørsmål angående denne bibelske sannheten se her: https://www.ifi.org.il/en/teac...).

EU er ikke samstemt, det er heller ikke Storbritannia, som ikke engang er stort lenger. Igjen: begge disse har vært ledende i sitt forsøk på å berøve Guds folk fra Hans land, som Han mer enn 40 ganger i Skriften har sverget å gi dem.

Og hva med Kirken i Vesten? Har den stått med Guds endetidsplan om å gjenopprette Sitt folk til sitt land for sitt hellige navns skyld (Esek. 36:22-24; 32)? Før 1948 kunne Kirken ha blitt unnskyldt for sin erstatningsteologi, men etterat Israel gjenoppsto som en nasjon, har alle unnskyldninger om å forkaste Hans nasjon og Hans folk vist seg å være ubegrunnet ved Guds handlinger på marken. Disse oppfyller så mange av Hans profetiske ord så nøyaktig (Sal. 147:2; Jes. 43:7; Jer. 31:3-5; Esek. 37:10 etc.). Likevel – og igjen taler jeg i generelle termer, selv om den rest i Vesten som står med Israel er ganske liten – så forkaster de arrogante hedningkristne medlemmene av Kirken hva de ser med sine øyne og nekter å akseptere at det jødiske folket og nasjonen Israel har en ubetinget pakt med Gud som vil vare til en ny himmel og en ny jord (Jer. 31:35-37).

Så Kirken er også delt. Det verste er kanskje at den ikke kan stå i gapet og be om nåde for dens egne nasjoner (Esek. 22:30-31), fordi den er fullstendig blind for hvorfor Gud dømmer nasjonene.

Selvfølgelig, ingenting av dette overrasker Gud. Selv det faktum at de fleste jøder og israelere ikke tror på Kristus Jesus overrasker Ham. Men det kommer en dag da «hele Israel» (hva det virkelig innebærer vil vi få vite da) vil bli frelst (Rom. 11:36) og den dype hjerteskjærende anger vil feie over dette landet (Sak.12:10-14).

Når det skjer, formoder jeg at nasjonene vil ha enda en grunn til å hate jødene. «De der jødene som forkastet Jesus i alle disse årene vil nå proklamere Ham fra hustakene og si til oss at vi må bli frelst og angre? For en chutzpa – hvilken frekkhet»? Og mange i Kirken vil være enig, og forkaste kunngjøringen av Jesus som Messias, Israels konge og Løven av Juda stamme, fordi det vil bety at Jesus var og fremdeles er jødisk. (Den katolske kirken vil også bli veldig sint fordi hvis Jesus er jødisk, så betyr det at Miriam, også kalt Maria – Guds mor for dem – faktisk er en jødisk mor. Oy vey)!

Et profetisk ord

Ved den årlige IFIs Bønnekonferansen i juni 2010 i Blairmore House i Skottland fikk jeg dette ordet fra Herren, som kjennes enda mer aktuellt i dag enn da jeg fikk det.

«Å tro på at jeg gjenoppretter Israel i disse dager er ikke lenger et valg for min Kropp. Enten står min Kropp bak det som jeg gjør av hele mitt hjerte og hele min sjel (Jer. 32:41), eller vil den se at den beveger seg lengre og lengre bort fra Meg ved ulike bedragerske typer doktriner.

«Tiden er kort. I dag, hvis dere høre Min stemme, forherd ikke deres hjerter, men stå med Meg og vitne for sannheten at Jeg våker over Mitt ord for å utføre det i dag (Jer. 1:12»!

Hellige dem i Din sannhet. Ditt Ord er sannhet.Joh. 17:17

Velsignelser fra Jerusalem

Chuck Kohen